Kronikk

Rike gutter, det vil gamle Norge ha

Norges familieinnvandringslover favoriserer parforhold der nordmannen har høy og stabil inntekt – en gammeldags urettferdighet myndighetene bør rydde opp i.

Er du rik er du velkommen med ektefelle til Norge, hevder kronikkforfatteren

Inntektsnivå har ingenting med tilhørighet til Norge å gjøre. Dagens lovverk begunstiger likevel de med høy inntekt, hevder kronikkforfatteren.

En kveld i fjor satt jeg i stua her i New Zealand med en voksende baby i magen og så på NRKs feiring av grunnloven på NRK.no. Feiringen av grunnlovsjubileet gjorde at jeg begynte å tenke mer på vår egen situasjon og rettssikkerhet. Jeg hørte om den gamle adelen, og lærte at de hadde flere rettigheter enn den vanlige mannen i gata.

I løpet av programmet gledet vi oss over at vi i dag har et mer solidarisk og medmenneskelig lovverk – og vi har det! Likevel tror jeg at det fortsatt finnes det rom for forbedringer.

Høytlønnede favoriseres

For eksempel, så syntes jeg at det urettferdig at nordmenn i fast jobb med høy inntekt kan få familievisum til sine partnere og ektefeller, mens nordmenn med lav lønn (som f. eks studenter eller vikarer) ikke har samme rett til dette visumet. Dette betyr i praksis at studenter som finner sin livsledsager i utlandet plutselig må velge mellom sin mann eller sitt land. Det var vår historie.

Tilhørighet har ikke noe med inntekt å gjøre.

Liv M.Ahie

I avslaget på vår egen familievisumsøknad i 2012 het det at sponsoren (meg) ikke oppfylte kravet om underhold eller fremtidig inntekt. Jeg husker at dette ergret meg, siden verken min mann eller jeg hadde mottatt noe som helst stønad fra NAV.

Jeg jobbet som vikar i en bank, mens min mann gikk i språkpraksis på en skole der han også (etter hvert som norsken ble god nok) jobbet litt som vikar. Jeg skal ikke si at vi vasset i penger, men jeg syntes det var å ta litt hardt i å si at vi ikke var i stand til å forsørge oss selv.

  • LES OGSÅ:

Menneskelige hensyn

Videre stod det at søkeren (min mann) ikke hadde særlig tilknytning til Norge. I skrivet stod det at "etter UDIs vurdering foreligger det ikke sterke menneskelige hensyn i saken, og søkeren har ikke særlig tilknytning til Norge". Jeg husker også at denne setningen gjorde meg vondt, for jeg tenkte som så: Skulle ikke min manns tilknytning til Norge være meg – hans kone?

Min manns tilknytning til Norge er meg.

Liv M. Ahie

Dagens lovverk svarer nei på dette spørsmålet, og faktisk så tror jeg at dette nei-svaret bare er en regel-glipp. Jeg tror at denne uheldige skyggen i våre familieinnvandringsregler (som faktisk er på kanten ifølge FNs menneskerettigheter) har oppstått som en følge av at det dessverre er altfor mye misbruk av immigrasjonssystemet.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Ektefellen er båndet

Jeg har lest at reglene om inntektskrav skal beskytte mennesker mot tvangsekteskap og Norge fra proformaekteskap. Men det er her jeg må spørre: er høy og stabil inntekt den riktige silen man skal bruke for å skille ut de ekte parforhold fra de uekte? Jeg tror ikke det, og har i denne forbindelse lyst til å trekke fram poenget om at tilhørighet ikke har noe med inntekt å gjøre.

Når jeg tenker på min egen tilknytning til New Zealand, så er det til min mann, hans familie, og hans (og vår) historie at jeg er knyttet. Jeg hadde ikke bodd på New Zealand hvis det ikke var for at jeg er gift med en kiwi. Jeg tror jeg hadde bodd i Drammen.

Slik tenker jeg at min manns tilknytning til Norge også er meg. Det er min familie, min historie, mine tradisjoner som gir ham en tilknytning til Norge.

Vi har en fantastisk mulighet til å vedta nye innvandringslover som vil gå inn i historien som spesielt menneskeverdige og solidariske.

Liv M. Ahie

Vi kan rette feilen

Så hva ønsker jeg egentlig å si med alt dette? Jo, nemlig at immigrasjonspolitikken i Norge i dag gir oss en unik anledning til å følge i fotsporene til våre fedre på Eidsvoll.

Vi har identifisert en feil i våre lover, og dermed mener jeg at vi også kan rette den opp. Vi har en fantastisk mulighet til å vedta nye innvandringslover som vil gå inn i historien som spesielt menneskeverdige og solidariske.

Skal vi gripe den anledningen?