Rik eller fattig?

Hvis hjelp til flyktninger skal settes opp mot vår velferd, ender vi opp som fremmede i verden. Materielt rike, men fattige i alt annet.

flyktninger tøyen

Frivillige deler ut mat fra lokale restauranter til nyankomne flyktninger på Tøyen i Oslo. Det koster oss lite, men mye tyder på at viljen til å hjelpe ville være til stede, selv om det faktisk kostet oss noe, hevder kronikkforfatteren.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix
Arne Johan Vetlesen
Professor i filosofi, Universitetet i Oslo
Kronikkvignett Ytring

«Det finnes vel knapt et menneske som nå vil la være å hjelpe med den begrunnelse at det går ut over vår velferd», skriver Morten Løberg i Klassekampen, med henvisning til det nå verdensberømte bildet av tre år gamle Aylan Kurdi.

Det er dessverre ikke sikkert han har rett.

Løbergs syn er i skarp kontrast til det som Helge Lurås artikulerte i kronikken «Innvandringsdebattens tabu», der han hevdet «uten egen velstand, ingen systematisk empati». Jeg vet ikke hva Lurås mener med «systematisk» empati; i vanlig språkbruk er empati noe personer viser eller ikke viser, ikke et trekk ved systemer. Det handler om en evne til å bli berørt av hvordan andre er berørt, og har således noe personrettet over seg som gjør empatien alt annet enn systematisk: Vi varierer med hensyn til hva og hvem som berører oss.

Sympatibølge

En aktuell illustrasjon er de spontane borgerinitiativene, slik som «Refugees Welcome», som nå springer opp over hele Europa, inklusive Norge. Mange kaster seg på det som synes å være en bølge av sympati for menneskene som kommer fra krig og konflikt og mangler det mest elementære. Det koster oss lite, vi kan gi dem mat og drikke, klær og leker, uten at vi selv vil mangle noe.

Ville vi ha gitt også om det virkelig kostet oss noe – mindre boplass, høyere skatter? Det har vi per i dag ikke grunnlag for å svare entydig på. Men som jeg skal komme inn på nedenfor, tyder mye på at svaret er ja: ved at gapet mellom de som skal gi og de som trenger hjelp minskes, synker også terskelen for å identifisere seg og blande seg med mennesker i nød.

Å gi er den største gave, en gjensidig

berikelse, ikke mitt tap.

Arne Johan Vetlesen

Selve det at vi må forholde oss ansikt-til-ansikt med folk som mangler ting de fleste av oss er overlesset med, kan bidra til å gjøre oss mindre materialistiske; vi får en arena der andre menneskers ve og vel blir viktigere for oss enn eget konsumjag, samt et øye-åpnende utenfrablikk på vår egen oljesmurte selvopptatthet og på hva vi så lenge har tatt for gitt.

Betyr mer til dem mindre til oss?

Samtidig sender Fremskrittspartiet ut en valgkampfilm der hjelpen som gis til flyktningene, settes opp mot velferd til oss. En slik kontrastering mellom hjelp til andre og sikring av egne velferdsgoder minner om Lurås’ påstand om det eksisterer «en kritisk grense for hvor mange vi kan ta inn i Norge før selve kilden til velstanden bryter sammen».

Trolig er det den økonomiske kilden til velstand Lurås sikter til. Gitt Norges privilegerte situasjon med astronomiske summer på bok, vil velstanden uansett ikke tørke inn med det første. Viktigere er imidlertid at velstand har flere kilder enn penger, noe som blir særlig relevant når det er sammenhengen mellom velstand og vilje til å hjelpe andre i nød det handler om.

Er man mindre opptatt av å sikre velstanden for seg selv, er det større sjanser for å åpne seg for andres nød.

Arne Johan Vetlesen

For forholdet mellom velstand og empati er det motsatte av hva Lurås impliserer: Jo mer vi på enøyd vis pukker på egen velstand, desto mindre empati med dem som ikke har snev av den. Og tilsvarende: Er man mindre opptatt av å sikre velstanden for seg selv, er det større sjanser for å åpne seg for andres nød, som da ikke fremstår som fremmed.

Mer ulikhet, mindre vilje til å hjelpe

Forholdet mellom velstand og empati er ikke slik at jo mer vi har av det første, desto mer fremmes det andre. Egen materiell velstand kan fra et visst punkt av bli et hinder snarere enn en positiv forutsetning for å identifisere seg med dem som savner velstand i den mest basale forstand, slik mange av dem som er på flukt gjennom Europa i dag, gjør.

Velferdsfokuset risikerer å gjøre oss selv nok.

Arne Johan Vetlesen

Avstanden mellom ens egen og disse andres situasjon blir for stor. Det «fremmede» ved de som alt har mistet så mye, og som kanskje aldri har hatt en brøkdel av hva vi er vant til å ha, blir mer slående enn at de er mennesker med samme behov og krav på respekt som oss.

Facebook-gruppen "Refugees welcome to Norway"

Facebook-gruppen 'Refugees welcome to Norway' ble opprettet for å bidra til at flyktninger for en verdig og varm velkomst i Norge. Pr. 10. september hadde gruppen nesten 85000 medlemmer.

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Marginaliserte mennesker på gata som er prisgitt folks givervilje, forteller at de med fetest lommebok gir minst, mens de som har lite penger, men kanskje mer erfaring fra livets skyggesider, gir mest. Dette rimer godt med funnene i Richard Wilkinsons og Kate Picketts mye diskuterte «The Spirit Level», nemlig at jo større sosioøkonomiske ulikheter, desto mindre tillit og hjelpevilje. Men dette er ingen eksakt vitenskap, og vi vet foreløpig lite om hvilke sjikt i den norske befolkningen som nå gir mest – og minst – til flyktningene.

Se også: Richard Wilkinsons foredrag om ulikhet på ted.com

Poenget er at vår måte å møte andre på – de være seg kulturelt og erfaringsmessig «fremmede» – ikke er et nullsumspill. Det «egne» trues ikke av at man åpner seg for det «andre». Retorikken i Frp-filmen setter norsk velferd og hjelp til flyktninger opp mot hverandre, slik at jo mer av det siste, desto mindre av det første. Appellen er til egeninteressen.

Følg debatten: NRKDebatt på Facebook

Velstand som problem

Jeg ser det motsatt. Utgangspunktet er problemene skapt av for mye: Nordmenns materielle rikdom, forbruk og fotavtrykk er et økologisk problem – kloden ville ødelegges om alle skulle praktisere vår livsstil. Og det økologisk påkrevde og det moralsk prisverdige kan møtes dersom vi slutter med å være så opptatt av å beskytte vår velstand og med å betrakte andre som konkurrenter om det vi, og bare vi, har krav på.

Å gi er den største gave, en gjensidig berikelse, ikke mitt tap. Velferdsfokuset risikerer å gjøre oss selv nok; det lukker oss inne med den følge at det skal mindre og mindre til for at noen der ute fremstår som annerledes og truende.

At noen som virkelig trenger oss, kommer hit, er en sjanse, ikke en trussel.

Arne Johan Vetlesen

Ved å trekke opp stigen og bli angstfylt kretsende om hva vi vil ha, uten at «andre» skal få andel i det, ender vi som fremmede i verden, ubehjelpelige i møtet med livets skyggesider ikke bare hos andre, men også hos oss selv. Materielt rike, kanskje, men fattige i alt annet.

At noen som virkelig trenger oss, kommer hit, er en sjanse, ikke en trussel. Dersom vi bestemmer oss for at det er en trussel, og handler deretter, blir det en selvoppfyllende profeti der alle kan bli tapere.