Manuset er skrevet på forhånd, skriver Truls Dæhli. Ved å skrive denne teksten følger jeg også fløyten til rottefangeren fra Akersgata: En mediekommentator som alle andre mediekommentatorer kommenterer.
Ved å blåse opp en sak fra Twitter og dermed peke på de åpenbare manglene i en persons karakter har VG gjort seg selv til den siste ukas ”viktigste” mediesak. Truls Dæhli har blitt saken.
En sak som når sitt ironiske høydepunkt når landskampens viktigste hva føler du nå-intervju er VGTVs intervju av VGs egen Truls Dæhli.
Se i speilet
Hvorfor kommer denne saken nå? Dæhli har jo noen poenger i sin kronikk: Er det spillernes feilplasserte oppmerksomhet som gir landslaget de dårlige resultatene?
Men burde ikke sportsskribentene også kikke seg selv i speilet? Har vi oppmerksomheten rettet mot riktig sted?
I en tid da samfunnet for øvrig ser ut til å drives mot å uttrykke seg i stadig kjappere og mer overflatiske format, burde det særlig være avisenes oppgave å supplere tyngde og integritet. Det kan være vanskelig å fatte sett i lys av Riise-saken, men det fantes en tid da VG og Dæhli tok dette på alvor.
Imponert over fotballfilosofi
Da Norge spilte mot Nederland i Oslo for 20 år siden, var også det den andre kvalifiseringsmatchen til et verdensmesterskap i fotball. Den gangen var det USA i 1994 som var målet. Norge vant også den matchen 2-1. Resultatet rystet fotballverden.
Truls Dæhli var da som nå kommentator i VG, og han var dagen etter kampen mektig imponert over Drillo:
«Det var tendens til latter da han fortalte nederlandske journalister at ingen norske spillere skulle mannsoppdekke van Basten og Bergkamp. Å bryte med internasjonal spillestil og kutyme ble oppfattet som komisk. I dag vet nederlenderne bedre. Egil «Drillo» Olsens taktiske kunnskaper kom dem i forkjøpet. Og det vil forbause meg om ikke noen snart utenlands retter søkelyset på hans fotballfilosofi.»
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Famler etter strategi
Noe har skjedd siden kampen mot Nederland i -92. Dessverre har det ikke skjedd noe hos Norges Fotballforbund eller Drillo, der har tiden stått stille. Men i pressen har man beveget seg i mørket. Hos de kommersielle aktørene famler man etter en strategi som skal favne den nye mediehverdagen.
Ved å mobbe John Arne Riise, latterliggjøre og provosere en målvakt, viser enkelte medier sine sanne ansikter. De trenger salgstall.
Hvor er diskusjonen?
Pressen makter ikke å sette dagsorden for de sportslige utfordringene som plager norsk fotball. Selv med tre poeng mot Slovenia er landslaget ute og kjøre.
Ikke ett ord i dagens rosa VG handler om hvor akterutseilt vi som fotballnasjon egentlig er. Der Dæhli hadde rom for å hylle Drillo for hans framsynthet i 92, blir han nå nødt til å rote i SMS- og twitter-søpla. Han må kommentere sin egen kommentar.
Hvor er diskusjonen om vårt etablerte angrepsspill? Hvorfor blir ikke fraværet av dette tatt opp med Semb og Drillo? Hvor er analysen av de kollektive defensive problemene? Hvorfor blir det ikke tatt et oppgjør med Søderlunds soleklare filming? Hvordan kan Lise Klaveness skrive en kronikk som forteller så mye mer om sykdomsbildet i norsk fotball enn hva enkelte journalister greier på et helt liv? Hvorfor bruker ikke pressen sin innflytelse til å sette dette på dagsorden?
Større problemer
Vi taper mot Island og sliter mot Slovenia, og skal man tro VG så ligger problemene som rir landslaget hos to menn: Riise og Jarstein.
Si det som det er Truls Dæhli, kommentaren handler ikke om hva som feiler landslaget, men hva som feiler pressen.
For å selge aviser er lettere med en selvforherligende tufs på fronten.
Artikkelforfatteren har tidligere spilt fotball for Vålerenga, Skjetten, Bærum og Mandalskameratene, og er også tidligere trener i Skeid. Han skriver om fotball i Josimar og på bloggen Materazzia.
