Straffesaken og straffedommen mot Joshua French for drapet på Tjostolv Moland er blitt urovekkende ensidig og ufullstendig fremstilt av norske media. Det er skremmende å iaktta en så flokkpreget mangel på evne og vilje til nøktern rapportering fra en offentlig rettsprosess i et annet land.
Man spør seg: Hva har skjedd med integriteten og evnen til selvstendig tenkning hos norske medier, siden man føler seg komfortabel med å fremstå som mikrofonstativ for en tiltalt og et hissig utenrikspolitisk engasjement i en pågående drapssak?
Høyst reell problemstilling
Enten French har drept Moland eller ikke, er det ingen som bør være i tvil om at saken har vært fundert på en høyst reell strafferettslig problemstilling. Det er nemlig et ubestridt faktum at Moland døde som følge av kvelning, under ellers uklare omstendigheter.
Problemstillingen har vært enkel: Enten begikk Moland selvmord på en bestemt måte, slik French har forklart, eller så ble Moland kvelt av French. Det finnes så vidt vites ingen andre alternativer. Denne lett forståelige kjernen i saken har pressen med fullt overlegg dekket over så godt den har kunnet, til tross for gigantisk og sensasjonspreget dekning av hele saken. Og uten forsøk på rettferdiggjøring av unnlatelsen.
Dette er skandale nr. 1, og den burde få følbare følger for de ansvarlige redaksjoner. Det er svært alvorlig når folk i Norge bevisst synes å ha blitt villedet om de faktiske forhold i en sak bare fordi en nasjonal interesse muligens står på spill, eventuelt av andre, ukjente grunner.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Forvrengning av fakta
Skandale nr. 2 er at rettsprosessen og straffedommen mot French forsøkes latterliggjort ved at fakta bevisst forvrenges. Løst funderte påstander om dommernes forutinntatthet og håpløs bevisvurdering florerer, mens det sentrale i dommens bevisbilde forbigås i stillhet. Ja vel, professor i strafferett, Jo Stigen, har gitt uttrykk for at han ville ha frifunnet på grunn av rimelig tvil hvis han var dommer i saken. Det er saklig og greit. Men også dette brukes av pressen til å underbygge at straffedommen er en komplett skandale.
En annen norsk jurist, Njål Høstmælingen, hevder at dommen er i strid med menneskerettighetene og har vært en Kafka-prosess. Ingen konkretisering eller rettslig forankring følger, men uttalelsen blir nok et «bevis» på at dommen er en skandale. Utenriksminister Børge Brende uttaler på vegne av Regjeringen at straffedommen er uforståelig, siden det allerede tidligere var blitt «slått fast» av norsk og kongolesisk politi at Moland begikk selvmord!
Spørsmålet til Brende og andre bedrevitere ligger på tungen: Hva er vitsen med påtalemyndighet og domstoler i Kongo?
Se på kjernen i saken
Før det samstemte koret fortsetter, bør noen ta bryet med å se nærmere på kjernen i bevisbildet. For meg fremstår dette grovt sett slik, etter å ha hørt dommen opplest og oversatt i sin helhet på direktesendt VG-TV:
French har forklart at Moland la seg i undertøyet etter drikkingen på cellen; at han fant Moland død på badet med klærne på; at han derfor bar Moland inn på cellen; og ventet til neste morgen med å gi beskjed. Domstolen har derimot lagt til grunn at French kvelte Moland på cellen, etter at Moland var blitt forsvarsløs som følge av høy promille og en kjemisk substans i blodet.
Private tekniske sakkyndige fra norske Kripos har på oppdrag fra French sine advokater vurdert Molands promille til 2.7, mens de rettsoppnevnte kongolesiske sakkyndige har vurdert den til 3.0.
De kongolesiske sakkyndige fant ikke at skadene på Moland var forenlig med selvmord på badet, men derimot med kvelning i sengen. De private sakkyndige har konkludert med at skadene var forenlig med selvmord. Men kunne de utelukke kvelning i sengen? Jeg vet ikke hva de har sagt om dette, eller om det har ligger utenfor mandatet for oppdraget fra French sine advokater. Det er uansett galt at Kripos har konkludert i skyldspørsmålet og «frikjent» French, slik det har vært fremstilt av norske medier.
Det er ikke slik straffeprosessen fungerer, heller ikke i Norge.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Kunne blitt dømt også i Norge
Domstolen fant det samlet sett helt usannsynlig at Moland i den tilstand han var i, kunne ha stått opp fra sengen, kledd på seg og klart å ta livet av seg på badet på den måten han ifølge French skulle ha gjort det på – uten at French merket noe. Og at French etter å ha båret Moland inn, deretter skulle ha ryddet på cellen, uten å varsle eller be om hjelp.
Ingen – bortsett fra French – vet helt sikkert hva som skjedde. Vi andre kan selvsagt fortsatt mene at French må være uskyldig, eller diskutere om de fremlagte bevisene burde holde til å oppfylle det strenge beviskravet i straffesaker om at skyld skal være hevet over enhver rimelig tvil. Men det ville ikke vært helt overraskende om en tiltalt, med det samme bevisbildet som er grundig beskrevet i dommen, også av en norsk domstol ville ha blitt funnet skyldig i overlagt drap, eventuelt forsettlig drap.
Dette burde mane til større ydmykhet i pressens omtale av dommen mot French – og atskillig selvransakelse hos noen hver. Det er ikke sikkert at det ville skade mulighetene for å få i stand en fornuftig avtale om overføring av French til restsoning i Norge, enten den siste straffedommen ankes eller ikke.
Pressen har sviktet
Etter min mening har norsk presse sviktet sin samfunnsrolle i denne saken ved å tegne et ensidig og feilaktig bilde av rettsprosessen og straffedommen mot French, og ved å unnlate å stille kritiske spørsmål til strategien som er valgt for å tvinge frem en betingelsesløs løslatelse av French og Moland tidligere, og nå av French.
Svikten rammes av de etiske normer for pressen, jamfør Vær varsom-plakaten punkt 1. Det føyer seg inn i dette bildet at NRK i sin direktesending av den offentlige opplesningen av dommen – i motsetning til VG-TV – i vesentlig grad sensurerte domsbegrunnelsen, selv om det var ordinære domspremisser uten intime detaljer om avdøde Moland.
Dermed er det også blitt vanskeligere for pressen å stille alvorlige spørsmål ved den strategien som er valgt med tanke på hjemsendelse til Norge, som trolig for lenge siden kunne ha skjedd ved inngåelse av en seriøs avtale om soningsoverføring til Norge.
Informasjonsbehov trumfer varsomhet
Avslutningsvis: NRK Ytring har satt som vilkår for publisering av kronikken at visse bevisfakta i dommen knyttet primært til Frenchs egen forklaring – som i nøktern form fremgikk av dommen blant annet direkte på VG-TV – og som etter mitt skjønn inngår som sentrale elementer i rettens bevisvurdering, måtte utelates i kronikken under henvisning til Vær Varsom-plakatens punkt 4.9 (omtale av selvmord).
Etter min mening er punkt 4.9 ikke relevant i vår sammenheng, og overskygges uansett av «allmenne informasjonsbehov» i samme bestemmelse, og av sammenhengen med pressens samfunnsrolle i plakatens punkt 1.2, 1.3 og 1.4 – herunder av «pressens plikt til å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv forvalter sin samfunnsrolle».
