Nylig fremmet Ap-representantene Truls Wicholm, Eirin Sund, Jette Christensen og Marianne Marthinsen sammen med SVs Hallgeir Langeland og Snorre Valen et grunnlovsforslag om å bytte ut monarkiet med republikk.
Siden Hanna Kvanmos dager har SV kommet med 10-12 lignende forslag. Slik sett overrasker ikke SV-deltagelsen. Men at fire medlemmer av Aps gruppe er med, må sies å være direkte sensasjonelt.
Blant «kaninene» har det også forekommet «kanarifugler» i Ap. Blant andre Trygve Bull kvitret høyt om republikk. Det forbauser likevel om disse fire nå erobrer hele Det kongelige norske arbeiderparti.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Symbiose på elitenivå
Da Ap fikk sine første representanter inn på Stortinget, var partiet republikansk. Alfred Eriksen mente monarki var i strid med folkesuvereniteten. Da Stortinget foreslo en bevilgning til kong Håkon VII´s og dronning Mauds kroning, ville han ikke bruke penger på å fjerne noen stillaser til en pågående restaurering – for å sette dem opp igjen straks kroningen var over. Symbolverdien var større enn beløpet.
Seinere gjennomgikk partiet, under ledelse av Martin Tranmæl, en bred radikalisering, og motstanden mot monarkiet ble opprettholdt til 1933.
Siden den gang har partiet, på så vel leder- som på medlemsnivå, vært blant de kongetro. I lokale spørreundersøkelser forut for kronprinsbryllupet i 2001 hadde Ap færre republikanere enn både Høyre og Krf.
På elitenivåer virker nå symbiosen mellom kongehuset og Regjeringen – spesielt Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Trond Giske – å være fast sementert. Regjeringens forlengede arm på Stortinget, Martin Kolberg, er like kongetro.
Derfor kan det bli vanskelig for republikanerne, når grunnlovsforslaget kommer opp til behandling, å vinne særlig støtte blant sine egne.
Grunnlovssaker avgjøres av elitene
På Stortinget avgjøres grunnlovssaker, det gjelder alle partier, av en elite. Kanskje det viktigste grunnlovsvedtaket siden 1814 kom 20. februar 2007. Da ble Riksretten omdannet. Samtidig ble parlamentarismen og opplysningsplikten tatt inn i Grunnloven. Endelig sørget Stortinget for å avskaffe tokammerordningen (med lagting og odelsting).
160 (av 169) satt i salen da møtet ble åpnet. Men de fleste gikk, og tilbake satt bare 12-15. Av disse tok 8 ordet. Foruten komiteens saksordfører var dette partilederne eller tilhørte en gruppe av «Tordenskjolds soldater» – som Per-Kristian Foss og Inge Lønning. De andre kom tilbake for å stemme, og samtlige, unntatt den ene fra Ap som ikke ville oppheve inndelingen i to kamre, stemte «ja».
Hva skjedde i hodene?
Det samme elitepreget hadde debatten 31. mai 2007 over et kombinert innsettingsvedtak(«investitur») og oppløsningsrett. Her var det snakk om å gi styreformen en utforming lik den de fleste andre parlamentariske styreformer har. Aps og Frps grupper var på forhånd blitt enige om å støtte forslaget.
Likevel manglet 8-10 stemmer på kvalifisert flertall (2/3), slik Grunnloven krever. I perioden etter, den 26. mars 2012, avviste Stortinget på nytt et lignende forslag. Da hadde bare seks representanter ordet. Også nå satt det få i salen mens debatten pågikk. Likevel kom den store «hopen» og stemte enstemmig ned forslaget. Det var som lederne hadde tilrådd.
I 2007 hadde altså Ap og Frp støttet forslaget. Men i 2012 talte – på vegne av sine partier – Martin Kolberg og Anders Anundsen mot. Partigruppene var selvsagt ikke identiske de to gangene, men så pass mange møte begge ganger, at spørsmålet melder seg: Hva hadde skjedd i hodene på dem som første gangen stemte for, men som fire år seinere stemte mot?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Slår ring om monarkiet
Når avskaffelsen av monarkiet kommer opp til behandling, er det fare for at problemstillingen snarere blir hvordan de fire rebellene stemmer, snarere enn hvor mange de får med seg fra sin egen gruppe. Ingen kan på forhånd vite hva valgutfallet blir i 2013, men uansett vil den endelige avgjørelsen i partigruppa tas av topper som Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Helga Pedersen og Martin Kolberg.
Samtidig tilsier all erfaring at samtlige partier slår ring om monarkiet – unntatt SV, som etter valget nok har skrumpet betraktelig.
Republikanerne kan juble i framtiden
På noe lengre sikt kan republikanerne juble. De fire forslagsstillerne fra Ap er relativt unge, og de har vist mot gjennom offensiven mot monarkiet; til dels stod de på sikker plass i 2009, og blir nominasjonene omtrent de samme ved neste korsvei, gjenvelges nok de fleste av dem.
Slik sett er det grunnlag for å hevde at kongefjaset i Ap slår spekker.
Det aktuelle forslaget er foreløpig klassifisert som «midlertidig» og har enkelte inkonsekvenser. Blant annet forutsettes det presidentvalg i innledningen, mens ett av flere alternative forslag er å overføre monarkens oppgaver til stortingspresidenten. Et annet alternativ er å innføre indirekte presidentvalg – lagt til et kollegium av stortingsrepresentanter og fylkesordførere. Slike glipp blir sikkert fjernet i det endelige forslaget.
Det som nå foreligger, har flest positive sider. Framfor noe er det «humant» så vidt som Kongen gis en viss oppsigelsestid. Slik får de kongelige tid til å finne nye boliger og de yngste kan søke nye jobber.
