Rebekka Borsch, den nye statssekretæren fra Venstre i Kunnskapsdepartementet, uttrykte i en kronikk på NRK Ytring at hun følte seg frarøvet sin identitet som tysk-norsk innvandrer. Årsaken er kritikk rettet mot den nye regjeringen og påpekningene om et svært homogent regjerings kollegium.
Ingen, foruten Borsch selv, bør definere hennes identitet. Min egen erfaring som svensk iraner bosatt i Norge tilsier at identitet er flytende og kontekstuelt. Men jeg har ikke sett noen som vil frata Borsch hennes identitet når de påpeker at denne regjering, med sine statsråder og statssekretærer ikke representerer tverrsnittet av innbyggerne i landet.
Snarere registrerer jeg det motsatte: At samtlige kritikere som Borsch refererer til også har poengtert at både Borsch og samiske Anne Karin Olli er de eneste som har en flerkulturell bakgrunn. Det er uforståelig at Borsch, en nylig uttalt kritiker av FrPs retorikk, gjentatte ganger insinuerer at flerkultur handler om islam og muslimer. Det blir absurd når kritikken ikke handler om hvorvidt Rebekka er for hvit for å kunne kalle seg innvandrer. Rebekkas ytring tjener ikke noen annen hensikt enn på en effektiv måte avspore debatten og derfor diskutere alt annet enn selve essensen av kritikken.
I dag har ca. 900.000 mennesker i Norge innvandrerbakgrunn, mens 0 av 20 statsråder er innvandrere og av 48 statssekretærer er det kun Borsch som har innvandret til Norge. Over hele landet er innvandrere en av gruppene som stadig vekk blir underrepresentert i styrende organ. I min egen kommune, Vadsø, der bortimot 20 prosent av innbyggerne har flyktningbakgrunn, er jeg den eneste av 25 representanter med ikke-vestlig bakgrunn. Borschs urimelighet når det gjelder representasjon stopper ikke der.
Representasjon i vår regjering spiller en viktig rolle for integrerings- og inkluderingsarbeid. Det er følelsen av tilhørighet til fellesskapet som avgjør hvor integrert du er, men mange nordmenn opplever fortsatt å bli satt i bås på grunn av sin hudfarge.
Mangfold kan måles på flere måter. Personer fra HBTIQ-samfunnet, eller personer med nedsatt funksjonsnivå, er eksempler på andre grupper i storsamfunnet som altfor ofte er underrepresentert blant ledere i arbeidslivet og i fremtredende politiske posisjoner. Borsch trekker fram Abid Raja som eksempel på en som ikke er innvandrer. Det har hun rett i, men også mangfold i etnisk bakgrunn og kulturell historikk er av betydning.
Slike innslag i regjeringen hadde ikke fratatt Borchs identiteten, eller anerkjennelsen av å være innvandrer – snarere tvert om – det hadde styrket regjeringens mangfold og representasjon.
Følg NRK Debatt på og
