La oss fryse fast et par medieoppslag fra forrige uke. FN-topp Erik Solheims angivelige reisesløseri og milliardær Arne Fredly som kjøper biler til seg selv for en kvart milliard.
DN-Lørdag kunne nemlig på samme forside melde lett spydig: «Skal redde verden på businessklasse» og litt lenger ned; «Fredly har bestilt nye biler for 250 millioner» ledsaget av bilder av stilige biler.
I reportasjene inni avisen kan vi lese om Solheims reisevirksomhet, inn- og utsjekkinger, bonuspoeng – og en kjip avslutning på reportasjen om hvor mye Co₂ Solheims siste reiser har medført. Det blir dessuten massert inn hos leseren: Solheim har måttet tilbakebetale 50.000 kroner for en «feil» reise. Dette var en reise som handlet om en ombooking av en allerede godkjent tur, fordi Solheims mor lå for døden, og han valgte å reise til Oslo.
En revisorteknisk feil, men ikke akkurat underslag, kan vi vel si. Den murrende undertonen i artikkelen forteller leseren: Solheim lever et fett liv, og herrens glade dager. Han får lov til å fly, gitt. Han får til og med lov til å sove fullt påkledd noen centimeter unna en vilt fremmed. Sånn er det i FN; evig luksus og kaviar-måltider. Hvorfor ikke bruke Skype, blir han spurt.
Uvesentlige utslipp
Så til Fredlys biler: Han storhandler Aston Martin-biler. Røde og illsinte. Og kjempetøffe. Og Fredly er kjemperik. Og like tøff som bilene. Og ikke nok med at han har kjempestore leiligheter i Monaco. Han har schvære hus i Oslo også. Ordentlig rik altså. Hvor mye Co₂ bilene slipper ut? Ikke oppgitt. Hvor mye penger burde man egentlig bruke på bensindrevne biler når kloden snart smelter? Ikke spurt om.
Der en mann som virkelig ønsker å gjøre en jobb for fellesskapet og kloden, blir fotfulgt av kontrollører og nærmest hengt ut til moralsk tørk, der får milliardæren lov til å bli varmt fønet av applaus for sin vilje til å kjøpe biler til seg selv. Tåler jeg ikke rikfolks biler? Absolutt, hadde ønsket meg et par av dem selv. Men at den kollektive innsats skal bli omtalt som noe tvilsomt og av liten verdi, mens den private rikdommen blir hyllet, er i beste fall merkelig.
Og da er vi ved en slags innsikt: Dette handler om, ser det ut til, en systematisk begeistring for det private, en forakt og skepsis for det offentlige. Altså kan vi leve med den private velstanden til Arne Fredly, privatflyet til Stordalen, husene til Røkke osv. Men ikke offentlig innsats, som for eksempel FN. At Oslos byråd for miljø og samferdsel av og til kjører, hold deg fast; taxi – fikk mange til å gå av skaftet.
Forakt for systemer
Artikkelen med FNs miljøsjef er et uttrykk for en grunnleggende skepsis og forakt for systemer og mennesker som blander virkemidler og formater for å oppnå de store endringer, skape bevegelser, inspirere andre til å tenke nytt osv. For å oppnå dette, må man fly, møte mennesker, bo på hotell, få lønna si av et stort offentlig system, kanskje til og med skattegunstig.
Virkemidler som kan synes flashy og «urettferdige», men om oppgavene er store nok kan de vanskelig nedfelles i detaljerte skjemaer og instrukser. Derfor kan sånne som Solheim rammes fordi denne slalåmkjøringen som er nødvendig for å oppnå resultater, angripes på formelt grunnlag av typen feil utfylt reiseregning, eller en stjerne for mye på hotellet man bodde på.
At man reiser hundrevis av dager blir møtt med kritikk i stedet for dundrende applaus. Selv om det er lettere å kontrollere og revidere, er det ikke sikkert at mannen bør sitte på et kontor i Nairobi og sende brev til verdens ledere og forretningsmenn. Ledere som skaper endring hvis de bare blir motivert og inspirert til det. Av en mann som tar en prat med dem over en øl, smiler til dem og gir dem en dytt i riktig retning. Det kan være at dette er det eneste riktig, selv om kvitteringen for ølen ble borte.
Rådende holdninger
Men dette handler ikke om Erik Solheim alene, det handler om en rådende holdning.
I vår egen KPI-tid (Key Performance Indicator) er målinger det store. Man brekker opp store prosjekter i målbare siloer. Faren er at styringsinstrumentene blir feil. Fokuset blir mer på delene, vi mister det overordnede synet. For når vi blir målt på indikatorene, risikerer vi å bli helter nede i siloen, men taper den store klimautfordringen som FN har utfordret oss til å løse.
Så hører vi mumlingen: Skal vi ikke kontrollere bruken av offentlige midler? Selvfølgelig, men debatten her dreier seg om hvorvidt vi skaper så rigide kontrollsystemer at helhetsblikket blir borte. Og at systemene egentlig produserer offentlig forakt og skepsis mot menneskene som jobber i dem – og bidrar til handlingslammelse av frykt for å gjøre feil.
For det kan være at Rembrandt skapte stor kunst selv om det dryppet litt maling på gulvet, det kan være at miljøbyråden i Oslo tenker riktig selv om hun er tatt i å kjøre taxi – og det kan være norsk idrett er en dundrende suksess selv om Riksrevisjonen har funnet noen feilposteringer. Og det kan være at det er en himmelropende feiltenkning at Arne Fredly hylles – og bare kan tråkke gassen i bånn og frese videre med racerbilene sine i det skattefrie Monaco.
