NRK Meny
Kronikk

Religion kan styrke rasjonaliteten

Vår tid er ikke utpreget rasjonell. Og religion er ikke det samme som fravær av rasjonalitet, skriver Bjørn Are Davidsen fra tankesmien Skaperkraft.

Joralf Gjerstad signerer bok i Kristiansand

Vi lever ikke i en utpreget rasjonell tid. 'Snåsamannen' Joralf Gjerstad (her på boksignering i Kristiansand) er mer populær enn vitenskapsprogram på TV, påpeker Bjørn Are Davidsen

Foto: Kai Stokkeland / NRK

Det er ikke mange områder med bred politisk enighet. Kanskje er det betegnende at noen av dem bygger på myter.

Hvordan kan ellers Torbjørn Jagland både som stortingspresident og leder av Nobelkomiteen hevde i kronikker i Aftenposten at kirken før opplysningstiden mente at jorden var flat? Tilsvarende kunne Frps Per-Willy Amundsen nylig påstå at middelalderen var «1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme». Mens journalisten Kjetil Alstadheim kunne skrive i Dagens Næringsliv at Dagfinn Høybråten «stod plantet i en lang, men kanskje ikke så stolt kirkelig tradisjon der kunnskap er farlig og folk som mente jorden var rund ble brent på bål».

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Vår tid ikke kjennetegnet av rasjonalitet

Fortellingen er besnærende: Gudstro vokste fram i en overtroisk fortid som forklaringer på alt fra torden til tyfus. Dermed fører den rett inn i den mørkeste middelalder. Heldigvis finnes en vei ut av uføret ved en vitenskap som dekker samme forklaringsbehov. Det hjalp likevel at kristendommen ble rasjonell av opplysningstiden – nå må islam snarest få sin.

Hvis vår tid er kjennetegnet av noe, er det neppe rasjonalitet.

Bjørn Are Davidsen, forfatter

Men stemmer det? Hvis vår tid er kjennetegnet av noe, er det neppe rasjonalitet. Snåsamannen trekker flere enn Schrödingers katt – muligens også blant politikere. Mens man for noen tiår siden så det som en seier for fornuften at tradisjonell tro mistet sin innflytelse, synes vinneren nå å være folkelig okkultisme. I stedet for det religionsløse tredje årtusen science fiction lovet oss, har vi havnet i ukebladenes verden.

Kan noe av grunnen være at vi har misforstått historien og skjøvet viktige ressurser for rasjonalitet til side? Skaper det bedre grunnlag for en vitenskapelig og verdiforankret kultur om vi fornekter en klassisk gudstro?

LES OGSÅ: Vi må tillate bønnerom i skolene

Tradisjon for rasjonell dialog

Det er liten tvil om at det skjedde viktige endringer med opplysningstiden eller at kirkelige ledere protesterte på noe av dette. Samtidig kan det argumenteres for at den ville vært vanskelig uten kristne impulser. Troen på at tilværelsen er skapt av en rasjonell Lovgiver utenfor naturen er grunnleggende i kristen tro. Tradisjonen med en rasjonell dialog med Bibelen har vært viktig siden antikken.

Også islam har ressurser som kan fremme rasjonalitet og en demokratisk kultur, selv om Sara Azmeh Rasmussen er noe pessimistisk i en kronikk i Vårt Land 19.11. Mye vil nok henge sammen med om man klarer å lese Koranen historisk-kritisk, som den iranske filosofen Soroush som Rasmussen nevner. I noen tradisjoner oppfatter man Guds vesen som det primære, og ikke Guds vilje. Ser vi Gud som grunnleggende rasjonell og god er det både mulig og prisverdig å bedrive naturfilosofi, slik det da også var en god tradisjon for i tidlig islam.

Offentlig debatt er bakvendt

Historikeren Edward Grant argumenterer for at opplysningstiden knapt lar forestille uten den sentrale plassen fornuften spilte i senmiddelalderen. Jürgen Habermas legger vekt på at kristen gudstro har vært avgjørende for vår kulturs tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. Hele tanken om egalitær universalisme, opphavet til idéene om frihet og samfunnssolidaritet, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv av den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. Habermas går så langt som å hevde at å si noe annet er bare postmoderne rør.

Denne type myter sørger for at gale premisser legges til grunn for den offentlige samtalen.

Bjørn Are Davidsen, forfatter

Likevel danner en motsatt fortelling bakteppet i offentlig debatt. Dermed kunne Jo Nesbø for noen år siden skrive i Dagbladet at på 15-1600-tallet forvaltet geistlige «all guddommelig in-formasjon, herunder at jorden var flat som ei panne¬kake». Dermed kan norske lærebøker i grunnskolen fortelle at «Galileis astronomiske observasjoner viste at jorda ikke er flat. Dette var direkte i strid med kirkens lære, og prestene mente at Galileis tanker var en hån mot Gud». Dermed kan Rød Ungdom fortelle at kvinnen først fikk sjel på kirkemøtet i Nikea i år 325. Dermed kan nyateister som Sam Harris ikke bare tro at kirken var så kunnskapsløs at den mente jorden var flat, men så redd for kunnskap at den ødela antikkens kulturarv ved å brenne Biblioteket i Alexandria.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Alle perioder har lys og mørke

Nå er verken kirkehistorien eller annen historie en eneste lang oppvisning i toleranse og fred, men denne type myter sørger for at gale premisser legges til grunn for den offentlige samtalen.

Poenget er ikke at antikken var mørk eller middelalderen lys, men at alle perioder handler om lys og mørke. En informert offentlig samtale er vanskelig hvis vi ikke forstår hvilke dypere forestillinger og verdier som har formet og er blitt bærende i vår kultur. Spørsmålet er mindre om noen former for religion kan forsvares rasjonelt, enn hvor mye rasjonalitet vi kan risikere å helle ut med det religiøse badevannet.