NRK Meny
Kronikk

Reiselivsnæringen må åpne lommeboka

Reiselivet og staten er avhengige av frivillige redningsgrupper. Næringslivet må ta sin del av regningen.

Redningsaksjon på Trolltunga

Frivillige redningsmannskaper redder liv i norske fjell. «Relevante reiselivsaktører burde uoppfordret gitt penger og takket dem for det ansvaret de tar,» skriver kronikkforfatteren.

Foto: Espen Mills

Da justis- og beredskapsminister Anders Anundsen ga etter for presset fra NRK Brennpunkt og stilte til intervju, kunne han ikke komme tomhendt. Han innså at argumentene for å øke støtten til frivillige redningsgrupper i Norge ble for mange og for gode, og det beste svaret var økte bevilgninger.

Det var på høy tid du viste handlekraft, Anders. Du er nemlig sjefen vår, og den årlige støtten har stått på stedet hvil i mange år. Det er ditt departement vi er på oppdrag fra når Politiet eller Hovedredningssentralen ringer. Det er du som får oss til å reise oss fra middagsselskap – eller forlate ungene midt i leggingen – for å ta på ull og skallklær og hente en havarert basehopper på Kjerag eller en nedkjølt kineser halvveis til Trolltunga. Og du vet like godt som oss at du ikke gir tilstrekkelig.

Misforhold

Ifølge statsbudsjettet for 2017 er det satt av 231,5 millioner kroner til Innovasjon Norges markedsføringsmidler. Staten bruker altså over ti ganger mer på å promotere Norge enn på å støtte de frivillige ildsjelene som jobber gratis for å bistå de turistene som kommer som følge av denne massive markedsføringen.

Det er noe som ikke rimer her.

Vi kan gjerne rette søkelyset mot en annen aktør som har sluppet billig unna så langt: Reiselivsnæringen. På regjeringen.no kan vi lese at norsk reiseliv allerede i 2014 skapte verdier for 70 milliarder kroner i året. I lys av slike svimlende summer framstår vaffelsteking for å skaffe ny redningsbåre enda mer komisk enn før. At staten tar hovedansvaret for beredskapen trenger ikke å utelukke næringslivet fra å bidra. Ikke minst symbolsk og moralsk ville dette hatt stor verdi.

Det var på høy tid du viste handlekraft, Anders.

Hvem er så «reiselivsnæringen»? Det kan være så mangt, men det er på tide å inkludere Den Norske Turistforening (DNT) i næringslivet like mye som friluftslivet. DNT er blitt en svær aktør i norsk reiseliv med multimillion omsetning og 300 overnattingssteder i norsk villmark, men DNT gir høyst begrenset støtte til frivillige redningsgrupper som er i beredskap for foreningens hyttegjester og medlemmer. De sentrale og lokale turistforeningene er kommersielle reiselivsaktør på linje med andre, med den forskjell at de har visse privilegier som andre tradisjonelle bedrifter kan misunne dem.

Paradoks

Norsk Folkehjelp avdeling Strand og Forsand (det vil si Lysefjorden) har søkt lokale reiselivsfirma som Norled, Tide, Boreal og Rødne Fjord Cruise – alle bedrifter som gjør gode penger på turismen i Rogaland – om støtte. Så langt forgjeves. De lokale NF-lederne synes det er ubehagelig å måtte stå med lua i hånda og tigge penger til felles samfunnsoppgaver. Forståelig nok. Det burde vært motsatt. Relevante reiselivsaktører burde uoppfordret gitt penger og takket dem for det ansvaret de tar.

Verden er dessverre skrudd sammen slik at den som hyler høyest får mest.

Paradokset blir ikke mindre av at disse bedriftene tjener penger på turister, mens andre bedrifter i samme næringsliv må avse arbeidstakere som tilfeldigvis er frivillige redningsmenn. Altså: Enkelte bedrifter sponser beredskapen ved å gi arbeidstakerne fri til øvelser og redningsaksjoner, selv om de ikke har sin inntekt fra turismen. Mens andre turistbedrifter lever på turismen uten å bidra til beredskapen.

Dårlig informasjon

Verden er dessverre skrudd sammen slik at den som hyler høyest får mest. Den som fortsetter å steke vafler med nisselua på, blir utsatt for en kollektiv kynisme fra resten av samfunnet. Alt blir som før. Reiselivet og staten er til de grader avhengige av frivillige redningsgrupper, og vet samtidig at de frivillige aldri vil streike.

Samvittigheten og hjertelaget tilsier at man rykker ut når noen er i nød – uansett. Tenk om Folkehjelpa på Preikestolen midt i sommersesongen sa til Justis- og beredskapsdepartementet og til Fjord Norway: «Nei, nå gidder vi ikke mer. Dere får hente ut turistene selv.» Da kunne fort de sosiale mediene snudd og gitt det norske imaget en kraftig trøkk.

En ting er støtte, en annen er bedre informasjon til våre gjester om hva som venter dem i norsk natur. Her er min påstand at verken norske myndigheter eller reiselivsaktører oppfyller intensjonen i produktkontrolloven godt nok.

Nisselua i hånden

Fra vår side i den frivillige beredskapen er det viktig å framheve at dette ikke først og fremst handler om penger. De reelle kostnadene i frivillig redningsarbeid er ikke målbare i kroner og øre. De reelle kostnadene er alle timene, dagene og ukene med øvelser, utstyrssortering, møter og planlegging hvor vi setter familie og fritid til side for å holde beredskapen oppe.

Frivillige redningsmenn og -kvinner gir dette til fellesskapet og vi gjør det fordi det føles meningsfylt. Det er poenget med hele frivilligheten. Dette er ikke disse kostnadene vi ønsker å få dekket, for de er uerstattelige.

Den som fortsetter å steke vafler med nisselua på, blir utsatt for en kollektiv kynisme fra resten av samfunnet.

Staten – og reiselivsnæringen – må avlaste de gruppene som strever med å finansiere driftsutgifter og utstyr. Dette er utstyr hvor de på toppen av det hele må betale moms til samme stat. Hvor meningsløst er det ikke at de frivillige redningsgruppene på denne måten betaler staten for å jobbe gratis for den?

Det er mulig vi det siste halvåret har fått nisselua av hodet slik at vi ser bedre, men vi må slutte å stå med den i hånda.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook