NRK Meny
Kronikk

Regnbuenasjon for fall

Vi trodde rasekortet ble lagt bort i Sør-Afrika i 1994. Men nå trekkes det fram igjen av presidenten selv for å mobilisere støtte fra sinte, fattige svarte.

TOPSHOT-SAFRICA-POLITICS-DEMO

Flere tusen deltok i protestmarsj mot president Jacob Zuma i Johannesburg ved inngangen til påsken. «Velkommen til Sør-Afrika anno 2017! Til «frihetslandet», Mandela-landet og «regnbuenasjonen» vi alle beundret og som nå er på vei utfor stupet», skriver kronikkforfatteren. AFP PHOTO / JOHN WESSELS

Foto: JOHN WESSELS / AFP

Hvem skulle trodd at det å sparke en finansminister skulle føre til så mye bråk? At en indisk familie som kom til Sør-Afrika for 20 år siden skulle skape så stor splittelse? At rasisme igjen skulle bli grunnlag for mobilisering? Og at en president kunne bli så upopulær og likevel bli sittende ved makten? Velkommen til Sør-Afrika anno 2017! Til «frihetslandet», Mandela-landet og «regnbuenasjonen» vi alle beundret og som nå er på vei utfor stupet.

Forskjellene øker

Det har gått utfor bakke i flere år. Økonomien vokser ikke nok. Utenlandske investeringer går ned. Privat sektor krymper. Statsgjelden øker og pengene går til rent forbruk, blant annet presidentens. Forskjellene mellom rike og fattige har blitt større under ANC. En voksende, svart middelklasse er helt avhengig av jobber i staten. En steinrik, svart overklasse har tjent store penger på anbudsrunder og posisjoner i den samme staten. Samtidig er arbeidsledigheten skyhøy. Og over halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Men Sør-Afrika er egentlig ikke fattig. Bare veldig dårlig styrt og veldig urettferdig.

Det store flertall av folket, derimot, har sett lite til de økonomiske fordelene demokratiet skulle føre med seg.

Framveksten av korrupsjon, anbudselite og ANCs kontroll over statsapparatet vokste fram under Mandela, ble satt i system under president Mbeki og har nå fått gigantisk spillerom under Zuma. Folk er ikke lenger overrasket over at toppledere i ANC tjener store penger på næringsvirksomhet og statlige anbud og slik bruker staten som en melkeku for egne lommebøker. Tre av fire i regjeringsapparatet har næringsinteresser på si. Det store flertall av folket, derimot, har sett lite til de økonomiske fordelene demokratiet skulle føre med seg. Nå er folk sinte.

Mye på spill

President Jacob Zuma sitter i sin andre og dermed, i henhold til Grunnloven, siste periode ved makten. Men alt tyder på at Zuma ikke er særlig fornøyd med å gå av. Når ANC skal avholde landsmøte i slutten av året har Zuma to valg: Han kan enten skaffe flertall for at partilederen heretter skal velges samtidig som de nasjonale parlamentsvalgene, noe som vil gi ham to år til som partileder, altså like lenge som han er valgt som president.

Alternativt kan han få inn sin kandidat og ekskone Nkosazana Dlamini-Zuma i partilederposisjon og deretter trolig som president. Alt tyder på at han da fortsatt indirekte vil beholde makten. For Zuma er det mye som står på spill. Den dagen han ikke selv har beskyttelse av presidentembetet risikerer han nemlig å måtte svare for flere hundre korrupsjonstiltaler som foreløpig ligger på hyllen. Og uten presidentembetet mister han kontroll over, og tilgang på, statens penger for seg og sine.

Folk er ikke lenger overrasket over at toppledere i ANC tjener store penger på næringsvirksomhet og statlige anbud og slik bruker staten som en melkeku for egne lommebøker.

Da familien Gupta ankom Sør-Afrika fra India på 90-tallet utviklet de tidlig et nært forhold til president Zuma, ansatte barna hans i lederstillinger og ga store fordeler til hans øvrige familie og venner. Samtidig fikk Guptaenes selskaper kontrakter med staten og en rekke statlige privilegier samt utviklingslån i mangemillionklassen. I 2015 raknet historien og ANC-politikere begynte å snakke om sammensausingen av businessinteresser og politiske interesser knyttet til Zuma.

Tusenvis i protestmarsj

Etter at Zuma attpåtil ble pålagt å betale tilbake for oppgraderingen av sitt private palass som han først hadde brukt statlige penger på, mistet han ytterligere legitimitet. I løpet av 2016 har finansminister Pravin Gordhan sørget for at Guptaene har blitt fratatt privilegier og fått stengt bankkonti. For en uke siden måtte Gordhan gå av.

At Gordhan og andre Zuma-kritikere har blitt sparket ut av regjeringen har ført til ramaskrik, kursfall på den sørafrikanske valutaen og dumping på økonomiske rankinger. At bråket kommer til å koste landet dyrt rent økonomisk er en ting. Men politisk kan det også koste Zuma dyrt. For nå har både næringslivet, sivilsamfunnet, visepresidenten, ANCs alliansepartnere i fagbevegelsen og Kommunistpartiet, samt opposisjonspartiene, mobilisert. Mange krever Zumas avgang. Da frigjøringshelten Ahmed Kathrada skulle begraves og minnes i forrige uke ble spennet mellom gårsdagens helter og dagens president tydeliggjort. Kritikken økte i omfang. I helgen marsjerte tusener i Sør Afrikas gater med krav om at Zuma går av. Nye demonstrasjoner er varslet.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter

Skylder på de hvite

Men Zuma bryr seg tilsynelatende lite om det. De siste årene har ANC mistet oppslutning og mye tyder på at partiet kan miste regjeringsposisjon ved neste valg. Men Zuma regner tydeligvis med at han har kontroll over nok personer i sentralstyret og parlamentet til ikke å bli kastet. Programmet han nå mobiliserer på er bygd på to hovedpunkter: såkalt radikal økonomisk omstilling og kamp mot «hvite kapitalister». Omstillingen innbefatter ekspropriasjon av land og eiendom uten kompensasjon, ikke ulikt hva presidenten i nabolandet Zimbabwe har blitt kjent og fordømt for. Kampen mot «hvite kapitalister» er like ille. Det er de hvite som får skylda for at gapet mellom fattig og rik har økt.

Vi trodde rasekortet ble lagt bort i 1994. Da feiret hele verden Mandelas seier og apartheids fall. Demokratiet ble innført, og med det også like rettigheter for alle, uten referanse til rase og etnisitet. Men over 20 år etter trekkes rasekortet på nytt, for å mobilisere sinte, fortvilte, fattige svarte. Av presidenten. For Zuma bruker nå alle mulige virkemidler for å beholde makten. Selv om virkemidlene kan mistenkes for kun å være midler for å beholde makten og dermed tilgangen på pengesekken. Og selv om spenningen øker og det har farlige konsekvenser. Maktkampen vi vil se de neste ukene blir steinhard og voldelig. For det er store summer som står på spill. Både for Zuma og folket. La oss håpe folket vinner.