Totalt står nå nesten 180 000 innbyggere uten en fastlege – og antallet øker måned for måned.
Nå går det ikke en eneste dag uten at en ny kommune slår alarm.
Det er derfor ikke uten grunn at både Helsedirektoratet, Helsetilsynet, statsforvaltere, sykehusledere, kommuner og en rekke pasientorganisasjoner – som Kreftforeningen – roper varsko om utviklingen.
Fastlegekrisen er først og fremst en pasientkrise. En krise som rammer stadig flere av oss.
For hver dag som går uten handling, slutter fastleger vi ikke har råd til å miste.
De slutter primært som følge av en uhåndterlig arbeidsbelastning, som er godt dokumentert i en rekke undersøkelser. De slutter også på grunn av en varslet satsing som hele tiden utsettes og skyves på av våre politiske myndigheter.
Fraværet av reell handling resulterer i de store rekrutteringsproblemene kommunene opplever.
Mangelen på forutsigbarhet bidrar til å skremme erfarne leger vekk, og av samme grunn kvier mange unge seg for å gå inn i yrket.
Politisk retorikk av typen «behov for strukturelle endringer» og «vi skal bygge ordningen på nytt», skaper bare ytterligere usikkerhet.
Regjeringen gikk til valg på å redde fastlegeordningen. Siden da har et utålmodig fastlegekorps vært nødt til å smøre seg med enda mer tålmodighet – i påvente av en reell satsing som faktisk merkes ute i tjenesten.
Svaret vi alle er blitt lovet, er at det store løftet skal komme i statsbudsjettet for 2023.
Nå er tiden kommet. I høst må regjeringen innfri og levere. Nå må alle årene med tverrpolitisk handlingslammelse – og det store etterslepet dette har skapt – tas igjen.
Nå må det bli slutt på at befolkningens lovfestede rett til en fastlege brytes over en lav sko. Unnfallenhetens tid er forbi.
Torsdag 11.8 rykket statsminister Jonas Gahr Støre og helseminister Ingvild Kjerkol ut og varslet at det vil komme friske midler i neste års statsbudsjett. Samtidig vil regjeringen nedsette en hurtigarbeidende ekspertgruppe, med tanke på tiltak i 2024 og fremover.
For et mer langsiktig arbeid kan et utvalg ha noe for seg, men ikke under noen omstendighet kan dette erstatte en manglende satsing i 2023-budsjettet.
Hverken pasientene, fastlegene eller kommunene kan vente enda et år. Vi har ikke mer tid å miste.
Vi trenger ikke flere utredninger, ei mer dokumentasjon og bevis: Vi vet ettertrykkelig at fastlegeordningen er underfinansiert. Vi vet også at det vil koste å redde den, både økonomisk og politisk. Det er naivt og utopisk å tro noe annet.
Regjeringen må derfor vise vilje til en kraftig redningspakke allerede i statsbudsjettet som legges frem i høst. Her må basisfinansieringen til fastlegene økes betraktelig, noe helseministeren selv har lovet en rekke ganger.
En slik økning av finansieringen gir allerede ønsket effekt, eksempelvis i Tromsø. Men i dag må kommunene betale for dette av egen lommebok, mens regjeringen – enn så lenge – toer sine hender.
Tiden for å handle er nå. Hvis det ikke kommer et reelt økonomisk løft for fastlegeordningen i statsbudsjettet i oktober, vil det være et tydelig løftebrudd fra regjeringen.
Det løftebruddet vil få dramatiske konsekvenser over hele landet – og for hele helsetjenesten.
