Hopp til innhold
Kommentar

Å best vite hva som er godt nok

Av og til taper makta for dem som føler seg maktesløse. Det er ikke nødvendigvis til det beste.

Folkemøte Bryggja

Kommunesammenslåingsdebatten har rast. Her fra folkemøte i bygda Bryggja tidligere i år. Folket ville ut av dagens Vågsøy kommune og inn i nye Stad kommune.

Foto: Asgeir Heimdal Reksnes / NRK

– Det er veldig skummelt ...

Slik begynte setningen. I de dager det ble snakket om kaffe latte, ropt om ring tre og hvisket om ekspertveldet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) fortsatte:

– … som statsråd å sitte på kontoret i findressen og si at alle med politiuniform tar feil. De mener det blir dårligere tjenester, dårligere forebygging, dårligere polititjenester der folk bor.

Lenge før herrekonfeksjon ble fremført som et mer eller mindre gyldig politisk argument, skjønte Vedum hvilken folkemening han kunne gjøre seg til Den Fremste Talspersonen for. De som følte seg maktesløse.

vedum

Trygve Slagsvold Vedum åpnet Senterpartiets valgkamp i medvind og uten findress for på Eidsvoll etter å ha endt sin landsdekkende turné i en Sp-buss.

Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Han kunne løfte politireform, kommunereform, regionreform, slukkingen av FM-nettet, den månedlige utbetalingsslippen på papir til pensjonistene, bensinprisen, kutt i Heimevernet, dårligere støtteordninger for småbruk og ulvedebatten til noe større enn seg selv.

Kommunereform og DAB

Det har han mildt sagt lyktes med. Fordi det er større enn kommunevåpen og lensmannskontor. Når sentraliseringsdebatten også tar opp i seg DAB-radio og papirslipp for pensjonister, handler det om noe mer. Enkelte kaller det modernisering mot reformvilje. Fremtidstro mot nostalgi og reversering.

Det ser mer ut til å handle om hvem som er den beste til å kunne definere hva som er godt nok.

Når noen andre sier at kommunen din ikke er bærekraftig. At radioen din ikke er moderne nok. At du får klare deg uten papirslipp. At lensmannskontoret ikke kan levere et godt nok politiarbeid.

Da tenker enkelte: Du, det kan jeg definere selv. Hvis jeg mener kommunen min er bra nok for meg. Radioen og papirslipp funker for meg og jeg føler meg trygg av å kjenne lensmannen som bor borti byggefeltet.

Det er disse Trygve Slagsvold Vedum snakker til og på vegne av. De som føler seg maktesløse når andre definerer hva som er godt nok på deres vegne. Som selv ikke kjenner seg igjen i dommen.

Da er de med makt satt i en situasjon hvor de totalt uavhengig av påkledning sitter litt naken igjen med lærdommen: Av og til hjelper det ikke å ha rett, du må rett.

For det er jo ikke påfunn at noen kommuner ikke er, eller straks vil bli, ikke-bærekraftige. Heller ikke at en samling av politiressurser har store fordeler. Og så videre.

Men alt dette må forankres hos folk, skal det bli forstått. Når Senterpartiets budskap vinner frem i store velgergrupper, er det fordi man føler at begrunnelsen for endringene ikke er gode nok.

Kommunalreform.,

Jan Tore Sanner og regjeringen har denne perioden gjennomført en kommunereform som fører til at Norge går fra 428 til 354 kommuner 1. januar 2020. I ti sammenslåinger skjer det ved bruk av tvang.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Dermed ligger det mye makt i det å føle seg maktesløse. Det har denne stortingsperioden og Senterpartiets vekst vist.

Det er derfor Senterpartiet har vært et tydeligere opposisjonsparti til regjeringen enn Arbeiderpartiet har vært. Og det er nok også derfor Senterpartiet vinner velgere fra både Ap og regjeringspartiene flere steder i landet.

Det blir for enkelt å si at dette utelukkende skyldes nostalgi og motvilje mot endring. Folk godtar endringer man forstår at må skje, eller mener det kommer noe godt av.

Nettopp derfor bytter DAB-motstandere gladelig mobiltelefon, ja kanskje de til og med legger mer penger i en ny telefon. De ser at den nye er bedre enn den gamle. Derfor er det selvsagt fullt mulig å være mot kommunesammenslåing, selv om man gledelig henter netthandelpakken sent om kveld på Post i butikk. Det handler ikke om en altoppslukende moderniseringsmotstand.

Stryn og Sørenga

Likevel er ikke denne motstanden utelukkende til det beste, om den er aldri så forståelig. Det er et ubestridelig faktum at offentlig sektor, dets organisering og tjenesteleveranse, vil måtte reformeres, endres og tilpasses i årene som kommer. Det er naturlig og nødvendig av geografiske, praktiske og økonomiske grunner.

Den til enhver tid sittende regjering har et ansvar for å forankre, forklare og fremføre det budskapet. Så vil det alltid kunne debatters lenge hvilke politiske løsninger som er de beste, men behovet for endring kan ikke diskuteres.

Lager man motsetning mellom kaffe Latte og kokekaffe, Ring 3 og rasutsatte riksveier, eller by og land forsvinner derimot noen viktige premiss.

De debattene Senterpartiet ikke har reist, de sakene som ikke passer fra spektakulære fjelltopper i Stryn er de som angår alle på Sørenga eller andre norske byområder.

Det er enklere å snakke om ulv enn urbanisering i norske valgkamper.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Endringene i vår demografi og bosetting rammer også byene. Det er enklere å snakke om ulv enn urbanisering i norske valgkamper. Småbruk trumfer storbyer.

Historien om hva urbanisering, flyttestrømmer, boligmarked, hvem skal jobbe med hva hvor, er også en del av den omfattende samfunnsendringen norske politikere må planlegge for i årene som kommer.

sørenga

Sørenga og sjøbadet ved Operaen og Barcode i Oslo er blitt en ny og populær bydel i hovedstaden.

Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Debatten om sentralisering har også et underliggende, lite kommunisert aldersperspektiv. I sentrale strøk bor det mange unge voksne. I mindre sentrale strøk, andelsmessig flere pensjonister. Dette poenget kan lett karikeres utover hva det er grunnlag for.

Likevel er det grunnlag for å si at mange av de endringene det er vanskelig å forankre i befolkningen som helhet, kan det være mer positive holdninger til blant unge voksne som er dem som skal forvalte velferdsstaten i tiårene som kommer.

Hand i hand

Endring skal selvsagt ikke skje for endrings skyld. Folkeavstemning kan være en god måte å forankre endringer på. Motstand og skepsis mot reformer kan være sunt. Men ikke dersom det skjer på feil premiss og uten et fullstendig bilde. Det er best når makta og dem som måtte føle seg maktesløse snakker om det samme.

Skal folk med og uten makt være sikret gode, forankrede politiske løsninger er vi avhengige av en felles forståelse av hva som er godt nok.