NRK Meny
Kronikk

Reformasjonen, eller disputasen som uteble

Luther ville egentlig gå tjenestevei. Slik ble det altså ikke.

Martin Luther. Statue i Wittenberg

Statue av Martin Luther i Wittenberg. Luther hadde ikke noe ønske om å provosere så sterkt som han gjorde, men hans teser fyrte oppunder en ulmende misnøye med kirken, skriver kronikkforfatteren.

31. oktober markeres som den lutherske reformasjonsdagen. Grunnen er at på denne dagen skal Martin Luther, professor ved universitetet i Wittenberg, ha slått opp sine 95 teser på døren til slottskirken i byen. Det er en av de mange myter om reformasjonen.

Den første kirkedøren av tre brant opp, og dagens stammer fra 1800-tallet. Videre var døren trolig oppslagstavle for byens universitet, og det var vaktmesteren som ordnet med oppslagene. En av professorenes undervisningsoppgaver var å formulere teser. Så skulle de forsvares mot den som ble utpekt til opponent. Luther hadde ikke noen intensjon om å provosere, men ville få stoppet avlatshandelen fordi den truet den ekte syndsbekjennelse.

Avlaten dreide seg ikke om frelse eller fortapelse, men om oppholdet i skjærsilden hvor sjelen skulle renses. Middelaldermennesket var ofte reddere for skjærsilden enn for helvete. Det utnyttet kirken. Mot betaling kunne denne renseselstiden forkortes, fordi kirken forvaltet en skatt av gode gjerninger fra helgener og martyrer.

Mot en kompensasjon kunne dette komme den enkelte til gode, slik at vedkommende fikk forkortet oppholdet i skjærsilden eller ikke behøvde å utføre den botsgjerning som skulle følge etter syndstilgivelsen, f.eks. foreta en pilegrimsreise. Derfor rommet tese 62 av de 95 tesene Luther hadde formulert, farlig krutt: Kirkens sanne skatt er det høyhellige evangelium om Guds herlighet og nåde. Videre er det bare Gud som kan tilgi synder, ikke kirken og paven.

Luther hadde ikke noen intensjon om å provosere, men ville få stoppet avlatshandelen.

Luther ville gå tjenestevei og sendte tesene til sin biskop og erkebiskop før de skulle forsvares. Da fikk boktrykkere, gjennom politikeren og diplomaten Christoph Scheurl tak i teksten. Den ble nå spredd i store mengder.

Det var gnisten som antente misnøyen mot kirken og dens økonomiske utsuging av folk som hadde ulmet gjennom lang tid. Men det ble ingen disputas. Den kom først i 1519 i Leipzig, selv om universitetet i byen forsøkte å unngå det. Da hadde den lærde teologen Johannes Eck alt året før angrepet Luthers teser. Nå møttes de til disputas, og Luther hadde med seg sin kollega Andreas Karlstadt. Hvem som vant disputasen, er fremdeles omstridt.

I motsetning til Eck hevdet Luther at kirken styres av Kristus og blir representert ved et kirkemøte, ikke ved paven og kardinalene. Men kirken er på ingen måte ufeilbar. Han ble derfor presset av Eck til å hevde at kirkemøtet i Konstanz i 1415 hadde tatt feil da det fordømte Jan Hus som kjetter slik at han ble brent på bålet.

Mange mente dermed at Eck hadde vunnet disputasen. Luther hadde etter 1519 lite pent å si om Johannes Eck. Han omtalte ham gjerne som Dr.eck, som på tysk betyr skitt.

Luther ville gå tjenestevei og sendte tesene til sin biskop og erkebiskop.

Av Roma ble Luther 15. juni 1520 fordømt som kjetter, og han ble lyst i bann 3. januar 1521. Dermed var han stilt utenfor kristenheten og rettsløs. Men hans kurfyrste, Frederik den vise, holdt sin beskyttende hånd over ham. Fredrik var en mektig fyrste som fungerte som vikar da den tysk-romerske keiser døde i 1519 og det skulle velges ny keiser.

Han var selv en mulig kandidat, og for de andre kandidatene var det avgjørende å få hans støtte. Keiservalget i 1519 fant sted samtidig med disputasen i Leipzig. De politiske omstendigheter bidro til at reformasjonen fikk utvikle seg videre.

Fredrik den vise, som merkelig nok hadde sin egen relikviesamling i en av kirkene i fyrstedømmet, opprettet i 1502 et universitet i Wittenberg. Det var han meget stolt av, og i 1512 overtok augustinermunken Martin Luther professoratet i bibelteologi. Det skulle få store konsekvenser. Men også en rekke andre dyktige teologer ble knyttet til dette universitetet. Det gjaldt bl.a. Luthers nære og lærde medarbeider, Philipp Melanchthon, og den kirkerettslærde Johannes Bugenhagen.

Bugenhagen hadde kommet til Wittenberg i 1521 og ble med tiden sokneprest i byen og professor ved universitetet. Det var han som i 1525 viet Luther og Katharina. Men han skulle også få stor betydning for reformasjonens organisering i Danmark og dermed indirekte også i Norge.

Politiske omstendigheter bidro til at reformasjonen fikk utvikle seg.

Kong Christian III, som var en overbevist lutheraner, hadde opprinnelig tenkt å få Luther eller Melanchthon til å komme til København for å ordne de kirkelige forhold. Men i juli 1537 var det Bugenhagen som kom, og her ble han i to år, fylt med mange virksomheter. Samme år kronet han kongen.

Kong Christan hadde avsatt de katolske biskoper og gitt dem skylden for borgerkrigen. I deres sted innsatte Bugenhagen i september 1537 superintendanter, kongelige tilsynsmenn, og det er hva Danmark og Norge fortsatt har. Han reorganiserte universitetet i København og utarbeidet en kirkeordning, Kirkeordinansen.

Reformasjonen satte et sterkt preg på alle de nordiske land og på store deler av Europa, særlig Nord-Europa. Det gjaldt ikke bare kirkeliv, men også kultur og politikk. Sekulariseringen gjør at dette ikke alltid er så tydelig, selv om nettopp sekulariseringen kan tolkes som resultatet av en lang protestantisk kulturutvikling, som begynte i den lille universitetsbyen Wittenberg.

Følg NRK Debatt: Facebook og Twitter