Redd klima – glem naturen!

Sommeren 1965 iakttok feriegjester på campingplassen Andvikstranda utenfor Stavern i Vestfold med forundring en protestmarsj fra en langhåret gymnasiast. Skiltet som ble båret mellom telt og campingvogner denne sommeren hadde påskriften «Nei til Bladan! Nei til gift i epler og pærer!» Bortsett fra mine foreldre kjente ikke så mange av feriegjestene navnet på innsektsmiddelet Bladan, som var meget populært blant gartnere og fruktdyrkere på 1950- og 60-tallet.

På begge sider av Atlanterhavet var 1960-tallet et tiår for opprør og protest. Overbefolkning, bruk og kast av engangsprodukter, bruken av kjemikalier og et stigende energiforbruk førte til at hippiebevegelsen reiste en økologisk kritikk av industrikapitalismens grenseløse vekstfilosofi.

Den ensomme demonstranten på Andvikstranda camping var en del av et større fellesskap av aktivister. Protestantene ville vekke sine medborgere fra den konsumrusen, som gjør en blind og ufølsom for den skade og lidelse, som påføres den naturen vi dypest sett er i slekt med.

I dag er de demonstrerende hippiene forsvunnet. De er avløst av elbilkjørere og av forkjempere for fornybar energi, som de fremste representantene for miljøaktivisme.

All produksjon gir problemer

Nye stiftelser og rådgivningsorganisasjoner, som Bellona og Zero, setter i økende grad den miljøpolitiske dagsorden. De er først og fremst opptatt av å stoppe klimaforandringer ved å få til et såkalt grønt skifte til fornybare energibærere som vind, sol, biomasse, noe som kan gi betydelige utslippsreduksjoner av klimagassen CO2.

Men i økologisk sammenheng finnes det bare unntaksvis miljøvennlig energi. All industriell framstilling og bruk av energi har ulemper, særlig når det gjelder hva som produseres med energien. Selv om den fornybare energien skulle erstatte de fossile energikildene, vil derfor produksjonsveksten og ressursforbruket fortsette.

De nye miljøaktivistene taler varmt for subsidier og privilegier til eierne av el-biler i Norge. Særbehandlingen skaper et marked som gjør det lønnsomt å investere i utviklingen av en alternativ transportteknologi til bensinbilen, argumenteres det. Men elbilkjørerne Frederic Hauge og Nikolai Astrup er en del av privatbilismens bruk av jordas ressurser: Fra energi, vann og matjord til råstoffer som metaller og mineraler.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Et bærekraftig avtrykk

Naturressurser som naturgummi, palmeolje, litium, kobolt, coltan, platina, sølv, uran og sjeldne jordarter inngår i det meste av vårt forbruk og vår infrastruktur. Disse finnes i næringsmidler og kosmetikk, i batterier, superlegeringer og katalysatorer, og i medisin, elektronikk, strøm, gummi og biodrivstoff.

Som Patrice Christmann, leder for avdelingen for mineralressurser i det franske energibyrået BRGM, formulerer det: Våre besteforeldre brukte først og fremst bly, sink og kobber. I dag utnytter vi nesten alle grunnstoffene i Mendelejevs periodiske system. Hvis etterspørselen fortsetter, må det fram mot 2050 utvinnes flere mineraler enn i hele menneskehetens historie.

Det finnes bare tre måter å redusere det totale ressursforbruket på, slik at vi setter et økologisk fotavtrykk som er bærekraftig. Enten reduksjon av befolkningen eller reduksjon av forbruket per person. Eller en kombinasjon av de to.

Hvor er aktivistene?

Hvorfor er et slikt perspektiv helt fraværende i debatten? Fordi det bryter med løftet om økt forbruk og høyere materiell levestandard, som forener alle politiske avskygninger, som streber etter regjeringsmakt. Som Tine Sundtoft, klima og miljøvernminister, skriver for å berolige velgerne: «Vi må vise verden at det er mulig å redusere utslippene og samtidig øke levestandarden.» Også perspektivmeldingen til den rødgrønne regjeringen fra 2009 legger opp til en dobling av det private forbruket innen 2050.

Hvor er miljøaktivisten som minner miljøvernministeren på at velferdsveksten er skapt gjennom en rask og kortsiktig utbytting av de naturlige kretsløpene, at vi har satt oss i en enorm gjeld til naturen? Hvis ministeren håper på en økonomisk vekst med lavere klimagassutslipp, så kommer hun til å bli skuffet. En slik politikk betyr fortsatt rovdrift på naturressurser og ødeleggelse av økosystemer.

Det hjelper ikke med nye teknologier, om aldri så fornybare, hvis atferden som styrer produksjon og forbruk forblir den samme. Et bærekraftig samfunn er uforenlig med den egosentriske homo economicus, som på store, anonyme markeder jakter på kortsiktig nytte og fortjeneste.

Hva er alternativet?

Hvor er miljøaktivisten i dag, som forbinder sitt miljøengasjement med en slik systemkritikk?

Og hvor er miljøaktivisten som innser at kritikken må gjelde ikke bare den kapitalistiske markedsøkonomien, men også partidemokratiet? Både kapitalisme og partidemokrati er styringsformer som setter kortsiktige lønnsomhetsbetraktninger i system: Et tap av velgere eller inntekter i dag, som følge av en reduksjon i ressursforbruk, teller mer enn valg- og inntektsgevinster om førti år.

Så hva er da alternativet? En planøkonomi, et økodiktatur der klimaforskere og miljøbyråkrater tvinger oss til å endre atferd og forbyr det som klima og miljø ikke tåler?

Finnes det noe annet alternativ, siden det er tvilsomt om økt kunnskap om klima- og miljøsituasjonen eller bedre kommunikasjon av kunnskapen vil gjøre noen forskjell?

Vår naturs begrensninger

Hippiebevegelsen eksperimenterte med kollektive bo- og arbeidsformer for å skape både mer fellesskap med hverandre og mer omtanke for jorda. I all sin naivitet formidlet de en viktig innsikt: Skal en radikal samfunnsendring være stabil og varig, må den forankres psykologisk.

Skal individet i kollektivet åpne seg for medmennesker og miljø, og overskride den egosentriske homo economicus, må den enkelte oppleve sterke og positive belønningsfølelser. Kollektivet må mobilisere en følelse som er minst like sterk som det egoistiske drivet etter penger, makt og status. Ingen kunnskapsbaserte og kommunikasjonsriktige appeller om solidaritet kan matche egoismen. Bare en ekte følelse av solidaritet.

Men hippiene hadde liten forståelse for at vår biologiske natur setter grenser for hvor langt altruistiske følelser strekker seg. Individet deler ikke alt med alle. Et kosmisk felleskap av brødre og søstre oppstår ikke på tross av eksperimenter med bevissthetsutvidende stoffer.

Ytre og indre natur

Hippienes eksperimenter gikk skeis, fordi de kolliderte med evolverte atferdstrekk.
Vår evolusjonære fortid gjør at den mest stabile solidariteten mennesket kan utvikle, utover til nær slekt, er knyttet til små og oversiktlige grupper av mennesker som gjør ting sammen. Sosiologene kaller slike grupper for «inngrupper», der solidariteten og den sosiale kontrollen holder egotrippen i sjakk.

Hvor er miljøaktivisten som erkjenner at vi ikke bare har en ytre natur, men også vår indre natur å ta hensyn til, når vi skal bygge opp et desentralt og demokratisk produksjonsliv, som sikrer økologisk bærekraft og sosialt samhold?