NRK Meny
Kronikk

Redd de norske kystbyene!

I det lokale selvstyret vi har i Norge ligger også friheten til å ødelegge en kommune. Over hele landet ødelegges bylandskap av stygg og upassende arkitektur.

stygt bygg

På Barbu i Arendal har man ikke hatt respekt for eksisterende stedsmiljø.

Foto: Erling Okkenhaug

I flere år har jeg kjempet for at Risørs innbyggere skulle våkne opp og ta vare på byens egenart. Kommunestyret og innbyggerne har jublet for planer om firkantete blokker midt i den vakre trehusbebyggelsen. Nå har de snudd. Det skal tenkes nytt. Mitt, og etter hvert flere andres, engasjement har nådd frem.

Risør står ikke i noen særstilling. Flere andre steder i landet roter kommuner til med stygg og upassende arkitektur. Verst er det for kystbyene. De oppstod på en tid da landskapet i stor grad var bestemmende for bebyggelsens plassering og innbyrdes orden. Et dominerende trekk ved husene er at alle ligner hverandre, men ingen er helt like. En sjarmerende blanding av orden og uforutsigbar variasjon.

Press fra flere kanter

Hvorfor klarer vi ikke å ta vare på dem?

For å hindre at norske steder gjøres om til ‘hvorsomhelster’ trengs det nå et krafttak.

Erling Okkenhaug

Noe av forklaringen ligger i at det lokale selvstyret står historisk sterkt i Norge. Det skal mye til for å gripe inn i det. I selvstyret ligger også friheten til å ødelegge en kommune og kulturelle minnesmerker av nasjonal og global kvalitet. En tilfeldig bystyreperiode på fire år kan snu opp ned på titalls generasjoner av følsom utvikling og utbygging.

Bymiljøene er ute «i hardt vær», med god hjelp av mange aktører: utålmodige utbyggere, eiendomsbesittere, administrasjon, politikere som skal ha noe til å skje og skarpskodde, historieløse jurister. For å hindre at norske steder gjøres om til «hvorsomhelster» trengs det nå et krafttak.

Fremtiden

Altfor ofte glemmer vi det større perspektiv; at nasjonal egenart og regionale særtrekk skal overleve inn i fremtiden. Planverket politikerne har å jobbe med burde vært klarere når det gjelder kulturhistoriske verdier og vern av natur og stedskarakter. Det kan være en referanse for kommunestyrer over hele landet; slik bygger vi nytt. Byens identitet blir ivaretatt i et operativt planverk, som ikke skal styre prosjekter via forbud, angst og tilfeldigheter, men gjennom kulturhistorisk kunnskap og forutsigbarhet.

Planverket politikerne har å jobbe med burde vært klarere.

Erling Okkenhaug

Dette bør danne en miljø-, kultur- og planleggingspolitikk som verner om byens regionale karakter, men også variasjon og ulikhet. På denne måten ville vi vært spart for konfliktfylte, kostbare og uproduktive planprosesser.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Å forsvare en troverdig identitet

Omgivelsene er den mest standhaftige og klart talende hukommelsen. De forteller hvordan vi tar vare på våre forfedres arv og tradisjoner. De dokumenterer hvor vi kommer fra, hvem vi er og hva vi bryr oss om. Hvis viktige deler av dette fjernes eller ødelegges, oppstår forvirring og forvitring, og menneskenes forhold til byen svekkes. Ingen vet noe om konsekvensene.

Siden selve overgangen mellom land og vann oppleves som så attraktiv, blir dette et konfliktområde.

Erling Okkenhaug

Forutsetningen for å gjøre noe med det visuelle miljø er at det gis informasjon, at folk lærer seg å se sammenhengen mellom detaljer, de større elementer og landskapets overordnede karakter. Det er paradoksalt nok ikke noen selvfølge for dem som bor på stedet. Ofte sløves de av hverdagslige omgivelser, og opplever disse som trivielle, i stedet for eksotiske og enestående.

Siden selve overgangen mellom land og vann oppleves som så attraktiv, av nær sagt alle, blir dette et konfliktområde der vern av natur- og bygningsmiljø står på den ene siden, og tilgjengelighet, adgang og bruk på den andre.

LES OGSÅ: «Hva kan redde byene?»
, av Morten Ragnøy Ednes (3. juni)

Hva tåler stedene?

Alle planlagte utbygginger må bli grundig vurdert. Det er et paradoks at våre steder nettopp er et resultat av tidligere generasjoners byggevirksomhet og tiltakslyst. Vår generasjon er også avhengig av å utnytte naturen og påvirke landskapet. Men vi må bygge på eksisterende kvaliteter og omtanke.

Vi må erkjenne sårbarheten og bruke kreftene på å besinne oss.

Erling Okkenhaug

Tidligere generasjoner hadde ikke den teknologien som vi har i dag. Inngrepene og endringene i kystlandskapet skjer derfor i mye større omfang og i raskere tempo enn noen gang. Med irreversible konsekvenser uten sammenligning i historien. Vi må erkjenne denne sårbarheten og bruke kreftene på å besinne oss: Hva trenger og tåler våre steder?

LES OGSÅ: «Hva skal vi med småbyen?», av Olav Brostrup Müller (15. februar)

Nasjonal interesse

Ingen generasjon lever i et vakuum, og verdiene til de som bygget våre steder er vel verdt å ta vare på, særlig innen estetikk og naturtilpasning av alle byggverk og installasjoner. Vår generasjon har i tillegg ingen rett til å berøve våre barn det beste ved tidligere generasjoners verdier og holdninger – det tyder på en kraftig «generasjons-arroganse».

Kystbyene er også Norges felleseiendom og et testamente på vårt historiske og sterke forhold til havet. De er en del av den globale kultur- og naturarv.

Nettverk for humanøkologi, Allgrønn, har i over 25 år arbeidet for å skape bevissthet om stedsutvikling og livskvalitet i norske byer og tettsteder. Erling Okkenhaug (63) er aktuell i forbindelse med dokumentarfilmen «Sørlandsrefseren» som ble vist på NRK1 9. juni i år.