NRK Meny
Normal

Realisme og utopi i valgkampen

I stedet for å angripe MDG, burde stortingspartiene og Bellona forklare hvordan de mener kloden kan bære 11 milliarder mennesker.

hanson hauge

Bellonas Frederic Hauge var enigere med førstekandidat for MDG i Oslo, Rasmus Hansson, den gang han var generalsekretær i WWF. Bildet er tatt i 2007.

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Ytring valgkronikk

Miljøpartiet De Grønnes oppsving på meningsmålingene har utløst en noe overraskende, men ikke desto mindre viktig debatt omkring grunnleggende veivalg i politikken. Mange påstander og karakteristikker deles ut i kampens hete og for noen av de etablerte partiene er veksten for MDG dramatisk.

En av de hyppigste karakteristikkene av MDG sin politikk er at den er utopisk, forstått som lite gjennomførbar. Spesielt går dette på forslagene om å kutte ned på oljebasert virksomhet og redusere inntektsnivået til det vi hadde på 80-tallet. Denne bruken av begrepet utopisk er utbredt, men likevel nokså misvisende. Slik utopi-begrepet brukes i faglige sammenhenger representerer det en helhetlig beskrivelse av et samfunn eller en tilstand som bryter radikalt med det bestående. Likevel viser historien at fremsatte utopier ofte blir virkeliggjort, og etter hvert tatt for gitt som «normalt» eller «realistisk».

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

SE OG HØR OGSÅ: «MDG angripes fra alle kanter», videokommentar med NRK-kommentator Trine Eilertsen

Privatbilen ga «utopisk» mobilitet

Da privatbilen for alvor gjorde sitt inntog i samfunnet, skjedde ikke dette som en følge av den nye teknologien i seg selv. Den personlige mobiliteten som bilen muliggjorde, ble presentert gjennom utopiske beskrivelser av et samfunn hvor eksempelvis lokaliseringen av arbeidsted og bosted skilte seg nokså fundamentalt fra det folk var vant med. Nå tar mange av oss ubegrenset personlig mobilitet for gitt, og forventer at politikerne innvilger denne friheten til hele landet i form av massiv veiutbygging. Utopien om det bilbaserte samfunnet har med andre ord blitt en etablert sannhet som mange har vondt for å frigjøre seg fra.

Mens NU og Bellona ønsker å frede velstandsutviklingen som følger av eksponentiell økonomisk vekst, ønsker MDG å reversere utviklingen av hensyn til miljøet.

Stig Larssæther

Dette eksemplet viser også at endringer i livsstil ikke først og fremst er et individuelt prosjekt, men henger nøye sammen med øvrig samfunnsplanlegging og de mulighetene som ligger i utviklingen av ny teknologi. Det er derfor nokså spesielt å følge debatten omkring teknologi-pessimisme og optimisme der Natur og Ungdom (NU) og Bellona karakteriserer MDG sin politikk som teknologi-pessimistisk og umoderne. Mens NU og Bellona altså ønsker å frede velstandsutviklingen som følger i kjølvannet av eksponentiell økonomisk vekst, ønsker MDG å reversere denne utviklingen av hensyn til miljøet.

Premisset for NU og Bellona sitt resonnement er at den teknologiske utviklingen vil kompensere for det økte økologiske fotavtrykket som følger i kjølvannet av velstandsveksten. MGD hevder på sin side at teknologisk utvikling og innovasjon alene ikke vil gjøre jobben.

Hvilke av disse påstandene er mest realistiske eller utopiske?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Økt kjøpekraft gir økt klimabelastning

Statsminister Jens Stoltenberg kunne for ikke så lenge siden konstatere at økt forbruk i Norge ikke var et problem for miljøet, fordi vi angivelig har brutt koblingen mellom økonomisk vekst og miljø-belastninger. Grunnlaget for disse påstandene er at den norske økonomien isolert sett har blitt mindre forurensende. Imidlertid viser forskning fra klimasenteret Cicero at karbon-fotavtrykket øker desto mer fra varer og tjenester vi importerer, typisk fra land som har langt mer forurensende energisystemer enn Norge.

Dette er et klart eksempel på en temmelig urealistisk og ulogisk klimapolitikk som også har en svært betenkelig moralsk dimensjon.

Stig Larssæther

Konklusjonen er at økt kjøpekraft for nordmenn henger tydelig sammen med økt belastning på klimaet.

Det hører også med til historien at statsministeren på den ene siden vil kjøpe store klimakvoter i utviklingsland for å møte Norges internasjonale klimaforpliktelser, mens han i neste øyeblikk tryller vekk karbonet fra alle varer og tjenester som importeres til landet. Dette er et klart eksempel på en temmelig urealistisk og ulogisk klimapolitikk som også har en svært betenkelig moralsk dimensjon.

Dersom en aksepterer at verden har begrensede ressurser og kapasitet til å håndtere avfallstoffer fra menneskelig aktivitet, er det vanskelig å forsvare at de minst utviklede landene i verden skal legge bånd på sin velstandsutvikling for at vi i verdens rikeste land skal bli enda rikere.

FØLG DEBATTEN: NRK Valg på Facebook

Eksponentiell vekst og miljørealisme

Bellona fortjener honnør for sin innsats for å utvikle såkalt karbon-negative konsepter for mat og energiproduksjon som kombinerer løsninger på mange problemer samtidig. På grunn av manglende evne og vilje hos verdens politikere til å lande en forpliktende klimaavtale, holder det sannsynligvis ikke å bare redusere utslipp dersom vi skal unngå såkalte farlige klimaendringer.

Resultatene fra karbon-fangst og lagring slik det hittil har blitt praktisert er svært nedslående.

Stig Larssæther

Resultatene fra karbon-fangst og lagring slik det hittil har blitt praktisert er imidlertid svært nedslående, og det er mulig å spørre seg om lav-teknologiske alternativer som skogplanting og biokull kunne fjernet langt mer karbon fra atmosfæren til lavere kostnader. Slike tiltak må imidlertid komme i tillegg til, og ikke i stedet for en omlegging av et økonomisk system som baserer seg på eksponentiell vekst på en planet med begrensede ressurser.

Det er på høy tid at Bellona, NU og de politiske partiene på Stortinget gir en realistisk beskrivelse av hvordan kloden kan bære en verden med 11 milliarder mennesker på Norges velstandsnivå.