Kronikk

Raskere tilbake

Angst er usynlig, men invalidiserende. Målet om å komme raskt ut i jobb kan virke mot sin hensikt.

Morten Solheim

Angsten befinner seg rundt oss hver dag. Den tar bolig i alle slags kropper, uavhengig av stilling og status. Selv kom jeg raskt ut i jobb etter en sykdomsperiode, kanskje for raskt, skriver kronikkforfatteren.

Jeg er på butikken. I handa har jeg to varer. Det eneste som gjenstår er å betale. Det går fint dette her, tenker jeg. Men det gjør ikke det. Ikke i det hele tatt. Jeg har allerede kjent det. Uroen er på vei. Uvirkeligheten. Svimmelheten.

Det er ikke så mange meterne til kassa. Men det koster meg likevel enormt med krefter å komme dit. Jeg kjenner en sterk trang til å legge meg ned. Men det går ikke. Jeg vil ikke lage en scene.

Jeg holder meg fast. Jeg legger gulosten og pakken med knekkebrød på varebåndet. Det føles som å slippe fra seg to store steiner som jeg har båret i mange kilometer. Jeg blir ustø. Ufokusert. Kan jeg legge meg ned? Det er mulig jeg må det.

«Skal du ha pose?» spør mannen. Jeg vet ikke om jeg svarer. Alt er tåkete. Jeg betaler med feil kort, plukker med meg varene og skjener ut butikkdøra.

Jeg finner et gelender å holde i. Jeg må stå helt i ro. Jeg er blitt et sandslott som har stått for lenge i sola. Det er naturstridig at jeg fortsatt står oppreist. Den minste bevegelse kan få meg til å falle sammen. Hvert sandkorn i meg vil slippe taket og jeg vil bli liggende igjen som en liten haug på fortauet. Hvor går jeg herfra?

Jeg går ingen steder. I stedet står jeg med ryggen mot rekkverket og prøver å samle meg.

På sikt skal jeg gå hjem. På sikt skal jeg sette ett ben foran det andre, mange nok ganger til å gå hver eneste av de 350 meterne hjem til leiligheten min. Det skal bli fint. Da kan jeg sette meg i stolen. Da trenger jeg ikke å gå ut mer i dag. Jeg støtter meg til husveggene. Går langsomme skritt. Tar pauser.

Turen som vanligvis tar tre minutter varer en drøy halvtime. Jeg føler meg invalidisert.

Vi erkjenner problemet, men uten å anerkjenne det. Noen ting tar tid.

Da jeg for et par år siden erkjente at jeg slet med angst, gikk jeg til fastlegen min. Han bekreftet min antakelse. Jeg ble sykemeldt og henvist til psykolog. Prosjektet som skulle hjelpe meg hadde merkelappen «Raskere tilbake». Statlige midler som skulle hjelpe folk med angst og depresjon slik at de, som tittelen tilsier, raskere skulle bli arbeidsføre igjen.

Prosjektet er nå lagt om, men ifølge Nav uten at det «samlede tilbudet for å beholde folk i arbeid eller få folk tilbake i arbeid blir dårligere».

Det er opplagt en god intensjon bak en slik tankegang. Mange vil i løpet av livet oppleve angst eller depresjon, og det å ha et apparat for å hjelpe disse menneskene er både humant og samfunnsøkonomisk fornuftig.

Det skulle gå raskt, og etter åtte konsultasjoner slo psykologen fast at «nå er vi nok ferdige».

I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Årets slagord er «Gi tid». Det er et godt slagord. Det henviser til at vi som medmennesker må prioritere tiden på en slik måte at vi er der for hverandre. Men slagordet står også i kontrast til begrepet «raskere tilbake».

Det er vanskelig å unngå å tenke på min hjemtur fra butikken, når slike fyndord klistres på veggen. Jeg kom på ingen måte raskere tilbake. Jeg trengte mer tid.

Da jeg troppet opp til min første psykologtime (som jeg i dette prosjektet hadde krav på å få innen tre måneder), ble jeg forespeilet noen forventninger. Du har krav på inntil femten timer hos meg, sa psykologen, men de fleste er friske etter mindre enn ti.

Jeg var raskt tilbake i jobb. Ja, jeg var faktisk tilbake i jobb før jeg begynte hos psykolog. Jeg likte psykologen godt og timene bidro til at arbeidshverdagen ble lettere. Jeg fikk innsikt i hva som trigget angsten min og jeg fikk verktøy til å leve med den. Men logikken bak prosjektet preget likevel tilbudet: Det skulle gå raskt, og etter åtte konsultasjoner slo psykologen fast at «nå er vi nok ferdige».

Jeg kom på ingen måte raskere tilbake.

Hva sier man til slikt? Det var vanskelig å påstå at jeg hadde behov for mer tid hos henne. Jeg var jo tross alt hundre prosent arbeidsfør.

Når jeg nå et par år senere likevel overmannes av angsten relativt ofte, tenker jeg at det var nettopp de ekstra timene jeg kunne trengt.

Et behandlingstilbud som fortsetter et stykke inn i den perioden hvor pasienten føler seg bedre. Et tilbud som innbefattet et ettervern, hvor pasienten etter en måned eller to fikk en oppfølgingssamtale eller gruppeterapi.

Jeg tror dette ville gjort prosjektet langt mer bærekraftig og spart samfunnet for en rekke psykedager.

Tidvis kommer det innspill fra folk som synes åpenhetskulturen er en hemsko. Jeg synes slike uttalelser er smålige og jantelovske. De bærer på et vis i seg skammen fra vår pietistiske arv, hvor slike ting ikke skulle snakkes om.

Noen hevder at åpenheten har gitt oss en trend hvor flere unge får psykiske lidelser. Mulig det, men jeg vil hevde at trenden som gjør at flere har begreper for å snakke om sine lidelser, er både større og viktigere.

Et tilbud bør fortsette inn i den perioden hvor pasienten føler seg bedre.

Mon tro er ikke «raskere tilbake» også et spor av en trend hvor vi erkjenner problemet, men uten å anerkjenne det. Noen ting går ikke raskt. Noen situasjoner i livet krever at man gis tid.

Angsten befinner seg rundt oss hver dag. Den tar bolig i alle slags kropper, uavhengig av stilling og status. Den finnes hos barn, unge og voksne. Minstepensjonister og statssekretærer.

Noen ganger er angsten synlig. Som min venn så presist formulerte det, da vi måtte forlate Mathallen fordi jeg fikk angst i folkemengden: «Det ser ut som du går i regnet», sa hun, og viste med kroppen hvordan jeg krummet meg.

Men som oftest er angsten usynlig. Der andre kan vise frem en gipset fot, må de som bærer på angsten sette ord på den for at den skal bli synlig. Det er en høy terskel for de fleste.

Nettopp derfor vil det være klokt med et tilbud hvor pasienten oppsøkes en tid etter behandlingens slutt.

Så slipper man å gå dørstokkmila flere ganger.