Kronikk

Rasismens mange ansikter

Jeg er adoptert og har levd hele livet i Norge. Likevel får likevel slengt «jævla innvandrer» etter meg på gata. Når blir jeg norsk nok?

Daniel Abimael Skjerve Wensell

Adopterte glemmes ofte i debatten om rasisme og utenforskap, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Ellen Reiss

Nylig kunne en forskningsrapport fra FAFO om rasisme og diskriminering nok en gang påvise det mange av oss allerede vet så altfor godt, rasismen lever i beste velgående her til lands. Når 16 prosent av befolkningen oppgir at de mener hudfarge er avgjørende for om man kan ses på som norsk, da har vi et alvorlig problem.

Likevel er det nødvendig å spørre seg hvorfor en så stor rapport, og det meste av annen forskning på feltet, overser utenlandsadoptertes situasjon. Kanskje antar forskerne at vi føler oss helt norske, alltid?

Jævla innvandrer, asiat og utlending

Vi har et problem når en anonym adoptert tenåring spør seg hvorfor det vitses med identiteten til vedkommende: «Når skal samfunnet i Oslo, eller hvilken som helst annen by/plass, akseptere en utenlandsk person når JEG, som ikke engang kan ordet «hei» på «mitt» eget språk, ikke kan bli akseptert som norsk?».

Det er nok av dem som mener at det «norske» vannes ut av alle som ikke er lyse i huden.

Eller når en anonym adoptert gutt på 20 år skriver om kommentarer og mobbingen han har vært utsatt for: «Du er ikke ønsket i Norge, j**** asiat», «du ble adoptert bort fordi ingen ville ha deg», og «du er en skam for Norge».

Selv har jeg kjent lignende kommentarer på kroppen, blant annet ved å få slengt «jævla innvandrer» etter meg på gata av en fremmed. Der og da føles en slik ytring som et slags bomskudd, men likevel treffer den. Ikke bare fordi «skuddet» er ladet med rasistiske holdninger, men fordi den angriper en del av meg som jeg selv er stolt over.

Stadige påminnelser

Mindre dramatisk var det da «I hvilket land er du født i?» nylig poppet opp på skjermen. Spørsmålet kom denne gangen fra SSBs undersøkelse om studenters levekår, hvor jeg svarte Peru. «I hvilket land er din mor/far eller første foresatte født?». Norge svarer jeg.

Nok en gang klør jeg meg i hodet og tenker, hvordan blir jeg kategorisert i dette datasystemet? Kanskje har de en egen kategori for antatte barn født på ferie eller utveksling i utlandet av norskfødte foreldre? Ikke vet jeg, men det er likevel de motsatte svarene enn hva en norskfødt med innvandrerforeldre ville gitt. Det er også en stadig påminnelse på hvem jeg er, og for alltid vil være: Født og fra et annet land.

Der og da føles en slik ytring som et slags bomskudd, men likevel treffer den.

I en kunnskapsoversikt om oppvekstvilkår for adopterte, står det at «økt grad av innvandring kan føre til at de adopterte barna ikke identifiseres som adopterte, men som innvandrere av mennesker de møter». Det vises også til en mulig sammenheng mellom selvmord blant utenlandsadopterte og opplevelser knyttet til rasisme og diskriminering.

Den gang pekte rapporten optimistisk på at en endring mot et flerkulturelt samfunn gjennom innvandring på sikt kunne føre til økt toleranse for det å se annerledes ut. I lys av den nye rapporten fra FAFO, kan vi heller spørre om vi går i motsatt retning.

Er vi den glemte gruppa?

I manges øyne utgjør kanskje ikke adopterte den største trusselen mot norsk kultur. Men gjennom bildebruk og i mange kommentarfelt, så er det nok av dem som mener at det «norske» vannes ut av alle som ikke er lyse i huden. Det er vanskelig å ignorere.

Skal vi bekjempe rasismen må vi vite hvem og hvor ulikt den treffer.

Det er derfor kritikkverdig at heller ikke denne store undersøkelsen om rasisme og diskriminering, evner å si noe som helst om adopterte som også en utsatt gruppe. Der adopterte nevnes i rapporten, er dette kun i kombinasjon med holdninger til hvorvidt homofile par bør få adoptere.

Dette til tross for at stadig flere adopterte setter ord på opplevelser og tanker vi måtte ha rundt det å vokse opp i nasjonen Norge. Om det å bære en bunad, eller hvordan TV-program som «Tore på sporet» i verste fall kan bidra til å skape enda flere identitetsspørsmål.

Ikke norsk nok til å gå i bunad

Det er ikke mitt poeng å konstruere et sterkt skille mellom adopterte og mennesker med innvandrerbakgrunn, men skal vi bekjempe rasismen så må vi ikke bare vite omfanget, men også hvem og hvor ulikt den treffer. Vi må forstå rasismens mange ansikter.

17. mai i år opplevde Emma Øseth-Pettersen fra Tromsø at en voksen dame sa til henne «du er ikke norsk nok til å gå i bunad». Emma har selv en far som er adoptert fra Ecuador.

Så lenge det er 16 prosent der ute i befolkningen som måtte mene noe annet, så vil kanskje jeg en dag i fremtiden måtte forberede mine barn på lignende situasjoner de kan havne i.

Adoptert eller innvandrerbakgrunn. Det handler ikke om å innta en offerrolle fordi vi er mørkere i huden, eller om å dra rasismekortet ved hver anledning bare fordi vi liker det.

Det er en grunn til at vi roper, det er en grunn for at det skrives: Vi opplever hat.

Nå må politikerne våkne opp og handle.