Rase(nde) i USA

Den svarte minoriteten er til syvende og sist mistenkelige gjester i et fremmed samfunn – som må motbevise at de er «up to no good».

Trayvon Martin

16. juli: Svarte demonstranter protesterer mot frifinnelsen av George Zimmerman for drapet på 17 år gamle Trayvon Martin i Los Angeles.

Foto: JONATHAN ALCORN / Reuters

Kronikkvignett Ytring

Da jeg begynte på University of Virginia høsten 2003 averterte de stolt at institusjonen hadde gått fra å være grunnlagt av grunnlovsfar og slaveeier Thomas Jefferson, til å være det offentlige universitetet med høyest andel uteksaminerte svarte studenter. Jeffersons staselige plantasje troner på en høyde over universitetet, hans hus nå et museum og slavekvarterene hans et skrekkens eksempel på en arv man ikke ønsker å være stolt av eller videreføre på noen som helst måte. UVa – som det kalles – hadde lagt bak seg sitt mørke kapittel og var nå en institusjon som fremmet likhet og muligheter for alle, uavhengig av hudfarge.

På tross av PR-kampanjen ble jeg umiddelbart slått av hvor segregert studentlivet var. Ettersom jeg gikk langs bodene som informerte om ulike studentorganisasjoner ble det klart for meg at kor, politiske grupper og søster- og brorskap var inndelt i en uuttalt – men åpenbar – dikotomi: de for svarte studenter og de for hvite. I den lille sørstatsbyen som gjester universitetet var det også åpenbart hvilke nabolag som var for hvite og hvilke som var bosatt av nettopp etterkommere av slaver fra Jeffersons tid. Slaver var med å bygge universitetet – man finner graver med navnløse slaver i på universitetets område – men like fullt er dette fortsatt sett på som Thomas Jeffersons livsverk. De som bygde det er glemt.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Rasismen lever

Rasespørsmålet er fortsatt dyptgripende, kontroversielt og sårt i USA. Men hvorfor? Slaveriet er for lengst over, borgerrettighetsbevegelsen vant fram og i dag har vi altså da en (halvt) svart president i Det hvite hus. Er det ikke like greit å la fortid være fortid, slik at USA som flerkulturell og regnbuefarget nasjon kan ta et steg videre?

Saken om drapet på Trayvon Martin skraper av den tynne skorpen på det dype kjøttsåret i det amerikanske samfunnet som tilsynelatende aldri gror helt igjen.

Hilde Eliassen Restad

Saker som drapet på Trayvon Martin og særlig hans drapsmanns frikjennelse viser hvor vanskelig det er å ta dette steget. Saken skraper av den tynne skorpen på det dype kjøttsåret i det amerikanske samfunnet som tilsynelatende aldri gror helt igjen. Stemmer fra USAs kanskje mørkeste kapittel kommer igjen til overflaten og roper ut sin frustrasjon over ikke å bli trodd: Rasisme lever i beste velgående, men dere hvite tror ikke på oss!

Umulig å forsvare seg mot

Som journalist i Washington Post, Eugene Robinson, skrev dagen etter at Martin ble skutt i februar i fjor: George Zimmermann ringte 911 og sa han mente at tenåringen Martin gikk nedover gata på en mistenkelig måte. Hva er da en måte å gå nedover gata på med en iste og en pose Skittles som ikke vekker mistanke? For svarte menn er dette et lure-spørsmål, skrev Robinson med trist penn. Underforstått: svarte menn blir daglig konfrontert med rasisme på en måte som er umulig å forsvare seg i mot.

Det var kanskje også dette president Obama mente da han sa at hadde han hatt en sønn ville han sett ut som Trayvon. Underforstått: Du kan være så lovlydig og pliktoppfyllende som du vil, du kan til og med være presidentens tenåringssønn, men på gata blir du kun sett på som en mistenkelig person som antakelig er «up to no good», som Zimmerman sa i sin telefonsamtale med 911.

Frifinnelsen gir kritikerne rett

Obamas uttalelse var en av de meget få fra hans munn som berører det å være en svart amerikaner. Ironisk nok har USAs første ikke-hvite president vært særdeles forsiktig med å mene noe som helst om rase og rasisme i USA. Hans uttalelse kom først en måned etter drapet, og var antakelig en respons på sterkt press fra borgerrettighetsorganisasjoner om å si noe – hva som helst – om denne kontroversielle saken som berørte hans egen samfunnsgruppe så sterkt. Fra høyresiden ble Obama derimot kritisert for å politisere en vanskelig sak ved i det hele tatt å nevne rasespørsmålet.

Ironisk nok har USAs første ikke-hvite president vært særdeles forsiktig med å mene noe som helst om rase og rasisme i USA.

Hilde Eliassen Restad

Og frifinnelsen har nå gitt kritikerne rett. Dette handlet ikke om rase, men om selvforsvar. En lovlydig borger forsvarte seg mot en aggressiv tenåring og ble frikjent i retten. Altså kan man, som mange media-personligheter på høyresiden vil argumentere for, legge til side rasesamtalen. Man kan ta steget videre. Dersom Justisdepartementet ikke tar ut tiltale mot Zimmerman for å ha begått hatkriminalitet (en meget vanskelig sak å bevise), vil den rettslige delen av saken være over, og dette argumentet vil da ha vunnet. Bortsett fra at det grunnleggende spørsmålet ennå ikke vil være besvart: Hvorfor var en svart tenåring så truende, der han gikk langs gata?

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Aldri helt godtatt i USA

Å tro at USA kun arvet Jeffersons kjærlighet til frihet og demokrati, men ikke hans syn på den hvite rasens overlegenhet, er naivt, skriver The Atlantics Ta-Nehisi Coates med klar adresse til de på høyresiden som er lei av den evige samtalen om rasisme. Dette handler ikke om én person, én sak, ett tilfelle. Dette handler om «a long train of abuses» som Jefferson ironisk nok skrev i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776.

Den svarte minoriteten er til syvende og sist mistenkelige gjester i et fremmed samfunn og må – enda en gang - motbevise at de er 'up to no good'.

Hilde Eliassen Restad

Uavhengighetserklæringen var som kjent ikke ment for svarte slaver. Etterkommerne av denne minoriteten synes de nok en gang har fått bevist at det amerikanske samfunnet aldri helt har godtatt dem. De er til syvende og sist mistenkelige gjester i et fremmed samfunn og må – enda en gang - motbevise at de er «up to no good». Å være naiv og uinformert om viktigheten av rasespørsmålet i USA er noe hvite, utenlandske studenter som meg selv gjerne kan være. Er man svart amerikaner, derimot, er dette en luksus en ikke er forunt.

Hilde Eliassen Restad har doktorgrad i internasjonal politikk og amerikansk utenrikspolitikk fra Universitetet i Virginia, er førsteamanuensis i freds- og konfliktstudier ved Bjørknes Høyskole og blogger på Dagens DC.