Radio vil forsvinne – slik vi kjente den

I mangfoldet av medietilbud, mister vi noe av mangfoldet i informasjonen vi tar til oss.

Radio dab

«Dance, dance, dance to the radio,» sang Ian Curtis på debutsingelen til Joy Division, Transmission i 1979. «Sangen fremstiller radio og media som en tankekontrollerende og passiviserende kraft som får samfunnet til å bevege seg i takt,» skriver NRK Ytrings musikkspaltist Knut Schreiner.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix
Knut Schreiner
Musikkredaktør i Tidal og kultursosiolog

Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

11. januar 2017 begynner slukkingen av FM-båndet. Først i Nordland, så region for region, inntil overgangen til digital radio er komplett. Med det tar vi et historisk steg inn i en ny æra for radio i Norge. Millioner av gamle radioapparater kan kastes i søpla. Framtiden byr på flere kanaler, mer innhold og større mangfold for lytterne.

Alle synes ikke dette er like fantastisk. Mange ønsker ikke å kvitte seg med sin gamle, kjære radio som fungerer helt fint. Og hva med alle bilistene – det er langt igjen før alle bilradioer er utstyrt med DAB-radio.

Flere nisjekanaler er ikke nødvendigvis til det beste for nisjene.

Noen hevder også at lyden vil bli dårligere – med flere kanaler på DAB-båndet, vil hver enkelt kanal få tynnere og mer komprimert lyd.

Dessuten fungerer DAB-teknologien sånn at hvis signalet blir dårlig, så forsvinner lyden fullstendig, istedenfor å skurre, som på FM-båndet. Mange hevder DAB ikke funker på hytta eller i grisgrendte strøk.

Nå pågår det en diskusjon i kulturlivet om hva digital radio har å si for selve innholdet og mangfoldet.

Fellesarena

Først litt radiohistorie: NRK P2 kom på lufta i 1984, og før det var det kun én riksdekkende radiokanal. Så kom ungdomskanalen P3 i 1993. NRK klassiske og NRK Alltid Nyheter fulgte henholdsvis i 1995 og 1997. I dag har NRK hele 14 kanaler som dekker alt fra været til folkemusikk.

Stikkordet for utviklingen de siste 30 årene er innholdssegmentering: Vi får flere spesialkanaler, som sender det samme type innholdet hele døgnet. I gamle dager var radio en fellesarena som bød på litt av alt, og noe for alle.

Forskjellene mellom avis, tv, radio og strømmetjenester viskes ut.

Men flere nisjekanaler er ikke nødvendigvis til det beste for nisjene. Nesten ingen hører på for eksempel NRK Jazz, mens det tidligere noe man fikk enten man ville eller ikke, hver gang man skrudde på radioen.

Daglig Leder i Norsk Jazzforum sier til Vårt Land: «NRK Jazz nærmest en død kanal, som lages nærmest uten ressurser og uten mennesker som forteller lytterne hva som spilles. Det er fint at kanalen finnes og det er stort potensial i den. Men faren er at man kutter bort fagjournalistikken.»

Viskes ut

Dette likner en diskusjon som går igjen overalt hvor digital medieutvikling diskuteres. Offentligheten fragmenteres og kvalitetsjournalistikken forringes. Og når publikum fordeles på flere kanaler; når fellesarenaene skrumpes inn, så svekkes de perifere stemmene.

Men i dag er det publikum selv som velger hva de vil høre. Problemet da, er at du ikke lenger får det du ikke visste at du ville ha, bare skreddersydd innhold for deg.

Som med alle overganger til nye formater, vil det være nostalgi knyttet til det gamle.

Hvem har vel ikke engang tilfeldig skrudd på radioen og hørt et interessant program om en helt ukjent person, som vekket nysgjerrighet og tanker? I et større perspektiv kan man si at radio kommer til å forsvinne – i alle fall slik vi kjente den.

I dag er radio en lenke man får tips om på sosiale medier. Podkast har gått fra å være et radioformat til å bli noe enhver avis eller medieaktør skal ha. Hvilken mening har begrepet radio når man ser Dagsnytt 18 i et opptak på sin Apple-TV?

Forskjellene mellom avis, tv, radio og strømmetjenester viskes ut – alt blir en app eller nettsted. Hvor er vi om ti år? Radioen tilhører forrige århundre. Nå heter det digital media.

Marsjerer i takt

Som med alle overganger til nye formater, vil det være nostalgi knyttet til det gamle. Konservative stemmer som mener at nyheter er best på papir, musikk best på vinyl, og film på kino.

Denne nostalgien ser man i hvordan radioen har en spesiell status på hytta, og kan stå på hele tiden, helst på P1, mens man skal være avlogget internett og sosiale medier.

«Dance, dance, dance to the radio,» sang Ian Curtis på debutsingelen til Joy Division, Transmission i 1979, en sang som omhandler telekommunikasjonssignaler.

I lys av Joy Divisons dystopiske syn på virkeligheten, er det lett å tolke sangen som en visjon inspirert av Georg Orwells roman 1984. Radio og media som en tankekontrollerende og passiviserende kraft som får samfunnet til å bevege seg i takt. Innbyggerne forblir i mørket uten kritisk sans og evne til å fritt utvikle seg selv.

I dag er situasjonen snudd på hodet. Vi er tvunget til å velge. Og i mangfoldet av medietilbud, mister vi nettopp noe av mangfoldet i informasjonen vi tar til oss, og lever i parallelle virkeligheter.

Men, er det egentlig noen som vil tilbake til tiden da vi bare hadde én radiokanal?

Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i Ytring på P2 søndag kl. 11. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.