For mange er jul en tid for å være sammen med familie. Det er en merkelig dobbelthet i å være en del av en familie. På den ene siden leves familierelasjoner ut i de hverdagslige rommene, bebodd av mennesker og møbler som vi er knyttet til gjennom historier og erfaringer.
På den andre siden er det å være et familiemedlem å være en samfunnsborger. Politisk ideologi blir kroppslig, i form av avgjørende valg hos slektninger. Å være en del av en familie er erfaringen av å tilhøre en allmenn offentlighet. Familie er både politisk og privat samtidig.
Radikalisering og dilemma
Jeg ble minnet om denne dobbeltheten da jeg tidligere i år satt i et debattpanel. Tema var radikalisering av muslimer i Norge og Europa. Jeg satt i panelet i kraft av min profesjon som prest i Den norske kirke og som forsker på teologi.
Etter debatten kjente jeg en uro. Det var noe med premissene som kjentes feil. Det er ikke likegyldig hvem som blir bedt om å snakke om radikalisering i kraft av sin faglighet og hvem som er utpekt til å tale i kraft av sin (potensielle) familiære og/eller kulturelle tilhørighet til den radikaliserte.
Hva skjer hvis vi jeg snur på rollene? Hva om jeg som hvit, kristen og akademiker må innta den posisjonen som muslimen ofte tildeles, nemlig å snakke i kraft av å tilhøre den radikalisertes familie/kultur/religion? Hvilken kunnskap oppstår da? Kan en slik kunnskap bidra til å nyansere og fordype debatten om radikalisering?
Blant sine egne
Lenge før jeg selv ble født, var det en jul da min grandonkel, Lars Gunnæs, ikke kom hjem til familien. Lars Gunnæs kjempet og døde i den spanske borgerkrigen 1936–1939. I Birkelunden finnes det et minnesmerke over de norske Spania-farerne og hver 17. mai blir deres minne hedret.
Jeg har aldri vært på denne markeringen. Lars Gunnæs er ikke blant dem hvis navn huskes for sin heltemodige innsats. Det er i det hele tatt ikke lett å vite hvordan man skal forholde seg til minnet etter ham. Jeg vet ikke hvordan jeg eller andre i min familie ville tenkt eller følt hvis han kom hjem og satt rundt et juledekket bord og i et nært fellesskap av gjensidighet og kjærlighet.
Grunnen er at Lars Gunnæs kjempet på den motsatte siden av dem som minnes i Birkelunden. Lars Gunnæs var politisk interessert. Før utbruddet av 2. verdenskrig tilegnet han seg klare fascistiske sympatier. Quisling var en gjest i hans hageselskaper i villaen i Skien.
Med dagens vokabular kan man si at han gjennomgikk en radikaliseringsprosess. Den endte med at han vervet seg på Francos side i den spanske borgerkrigen. Lars Gunnæs endte sitt liv i kampen for fascismen.
Radikal, ikke religiøs
Nesten 80 år senere finnes fortsatt de fysiske restene etter Lars Gunnæs' liv i form av stoler og skap fra hans mislykkede møbelforretningsvirksomhet. Disse står i dag i stuen hos mine foreldre.
I julen har jeg igjen satt meg i sofaen fra hans konkursbo og minnes ham, som en familiefortelling. Men jeg har også mintes ham som en fortelling som bør fortelles i offentligheten.
Historien om Lars Gunnæs er viktig fordi det er en fortelling om et menneske, født og oppvokst i Norge av foreldre som har levd i Norge så langt tilbake det finnes kirkebøker, og som gikk inn i en hær i et fremmed land. Sammen med denne hæren var han villig til å ta liv og gi sitt eget liv.
Hvis man leter etter årsaker til den radikalisering han gjennomgikk, er religion en fraværende faktor. Fortellingen om Lars Gunnæs er en historie som fjerner religion som en nødvendig eller avgjørende ingrediens i radikaliseringsprosessen. Denne innsikten får konsekvenser for samtidens diskusjoner om «islam og radikalisering». Når koblingen mellom islam og radikal gjentas om igjen og om igjen, fremstår den som naturlig og selvforklarende.
Omgitt av de siste restene av møbelforretningen undres jeg om fraværet av religion i fortellingen om Lars Gunnæs også er en viktig innsikt for dagens radikaliseringsdebatter. Religion kan være et språk som artikulerer en radikaliseringsprosess. Men kanskje er unge og driftige menneskers sosiale og økonomiske marginalisering et vel så relevant sted å starte som i deres religiøsitet.
En gammel fortelling
Fortalt som en offentlig fortelling, viser historien om Lars Gunnæs at erfaringen av at én mangler nå når familien samles til høytid, ikke er en fortelling som er ny i Norge.
Lenge før den moderne innvandringen fantes det unge mennesker i Norge som tok valg som både i samtiden og ettertid er moralsk og politisk forkastelig. Erfaring som foreldre og familie til fremmedkrigere i Syria i dag kjenner, er de ikke alene om.
Det finnes en klangbunn for deres sorg og skam hos mennesker som har bodd i dette landet i mange generasjoner: Når Lars Gunnæs' sønn så Picassos maleri Guernica, må han ha visst at faren døde for det regimet som forårsaket de grusomheter bildet beskriver. Både han, etterkommere etter frontkjempere og etterlatte etter IS-krigere leter etter et språk for dem hvis død befinner seg midt mellom minnet som en strategi for menneskelivets verdighet eller glemsel som en strategi for å ta avstand fra menneskets ugjerninger.
Å skrive om en slik klangbunn handler ikke om å si at IS´ ideologi er det samme som nazisme eller fascisme. Det handler heller ikke om å overse at det å tilhøre minoriteten utgjør en ekstra belastning for de etterlatte etter dem som har dødd som fremmedkrigere for IS.
Det handler heller ikke om å frikjenne religionens betydning. Det handler ganske enkelt om å påpeke at debatter, handlingsplaner og bøker om radikalisering lett underkommuniserer fellesskapet av erfaringer hos etterlatte som må leve med at mennesker man elsker har tatt forkastelig valg, som ikke kan gjøres om på.
Når fellesskapet av slike erfaringer underkommuniseres, blir debatten om radikalisering en måte å forsterke forskjellen mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen. Den gryende uroen jeg kjente etter å ha deltatt i panelsamtalen om radikalisering kan best oppsummeres slik: En debatt som kobler minoritet/religion/radikalisering uten å problematisere denne koblingen kan fremstå som en vilje til «å ville ta debatten». I stedet for er de en dyrekjøpt seier for det flerkulturelle samfunn.
Følg debatten også på og
