For den jevne velger har det ikke alltid vært helt tydelig hva Arbeiderpartiet skulle bruke regjeringsmakten til, som det så inderlig har ønsket seg. Det nytter ikke å gå til valg med budskapet: "Vi vil regjere i stedet for de andre".
Ap var så opptatt av å gjøre alle til lags og vinne regjeringsmakten at de glemte å være tydelige på hva de egentlig ønsket med makten.
Godt nok før
Dette var godt nok for åtte år siden, da den rødgrønne regjeringen ble gjenvalgt. Den gang kunne Arbeiderpartiet lene seg tilbake og la de borgerlige partiene krangle seg imellom. Samtidig gjorde finanskrisen sitt til at mange velgere søkte en trygg havn i det største regjeringspartiet, som gikk tydelig fram.
Ved det neste valget, for fire år siden, prøvde Arbeiderpartiet uten hell å gjenta suksessen fra 2009. Toppledelsen i Arbeiderpartiet og de mange politiske rådgiverne deres har kanskje tenkt at «det gikk jo bra sist, så vi kan prøve det en gang til».
Jeg var selv delegat på landsmøtet noen måneder før valget i 2013, og stemningen den gang var avventende, både blant delegatene og på pressens bord. Nå skulle det komme et nytt politisk prosjekt, trodde man, som ville løfte Arbeiderpartiet til nye høyder og gi landet enda en periode for den rødgrønne regjeringen.
Men det kom ikke noe nytt prosjekt fra partiledelsen. I stedet ble hovedbudskapet «mer av det samme», og valget var i realiteten tapt allerede da.
Valgnederlaget den gang, da den rødgrønne regjeringen ble avsatt, førte ikke til noen intern selvransakelse i Arbeiderpartiet. Selv om man hadde fått et tydelig signal fra mange velgere om at innsatsen i regjering ikke var bra nok, ble det ikke gjort noe systematisk forsøk på å finne en forklaring på tilbakegangen.
Læringskurven ble dermed, ikke uventet, nokså flat i Arbeiderpartiets toppledelse og rådgiverkorps.
Nytt nederlag
Denne uken gikk Arbeiderpartiet på en ny smell i stortingsvalget. For tredje gang på rad gikk partiet til valg på et sterkt ønske om regjeringsmakt, og svært få særlig klare ideer om hva som skulle bli annerledes etter valget, med Arbeiderpartiet i førersetet. For andre gang på rad ble resultatet heller dårlig.
Arbeiderpartiet har dermed seg selv å takke for at det nå får en ny periode i opposisjon. Det har ikke vært noen seriøs diskusjon mellom toppledelsen og grunnstammen i partiet – nemlig de vanlige partimedlemmene og de tillitsvalgte på lokalt plan.
Dermed har strategien for valgkampen, og de politiske forslagene den skulle bygges på, i stor grad vært utformet av en liten gruppe rådgivere på toppen, mens resten av partiet skulle videreformidle budskap de i liten grad selv hadde vært med å utforme.
Vinglete
Et talende eksempel på det er den merkelige vinglingen vi kunne være vitne til i regjeringsspørsmålet i løpet av valgkampen. Her gikk partiledelsen ut og signaliserte, uten at dette på forhånd hadde vært et diskusjonstema ute i partiorganisasjonen, at de ikke ville regjere sammen med Rødt og Miljøpartiet de Grønne.
Enda merkeligere ble det da man like plutselig skulle inngå allianse med Kristelig Folkeparti – et parti som i fire år hadde støttet Høyre og Fremskrittspartiet i regjering, og som fortsatt gikk inn for en borgerlig regjering. Det hele ble en ganske selsom affære, før frieriet fra Arbeiderpartiet – som man kunne forvente – ble kontant avvist.
Denne manøveren midt under valgkampen hadde ingen forankring i partiorganisasjonen, og kontrasten er stor til utmeislingen av partiets strategi før valget i 2005.
Den gang ble det rødgrønne regjeringsprosjektet drøftet grundig på alle plan i partiet, og man endte opp med et klart regjeringsalternativ og flere politiske saker som skulle løftes fram – alt vedtatt på høyeste hold av Arbeiderpartiets landsmøte.
På denne måten fikk ledelsen hele partiet med seg på et felles løft, og velgerne fikk klar beskjed om hvilke partier de skulle stemme på dersom de ønsket seg et regjeringsskifte.
Rådgiverpartiet
På sitt beste har Arbeiderpartiet vært en lyttende og lærende organisasjon, som gjennom sine medlemmer og lokale tillitsvalgte har hatt et bredt kontaktnett og mange lytteposter ute i befolkningen.
De siste årene har det imidlertid vært stadig tydeligere at toppledelsen i partiet har ønsket seg et mer strømlinjeformet parti, der mer makt er samlet hos dem selv og deres svært homogene korps av politiske rådgivere.
Den holdningen har vært en ulykke for Arbeiderpartiet. Vanlige velgere, medlemmer og lokalt tillitsvalgte føler ikke at de blir invitert til en meningsfull politisk samtale med partiets ledelse.
Til og med menige stortingsrepresentanter føler noen ganger, etter det jeg erfarer, at de ikke blir tatt på alvor. Dette er en arbeidsform som kler et sosialdemokratisk parti svært dårlig.
Skal Arbeiderpartiet gjøre det bedre i valget om fire år, må ledelsen «våge mer demokrati», som Willy Brandt uttrykte det i en annen sammenheng. De må ut og snakke med, og ikke bare til, potensielle velgere, medlemmer og tillitsvalgte. Tida er knapp, og det arbeidet må starte nå.
Mitt råd
Men mitt viktigste råd til Støre er: Gi rådgiverne mindre makt, og partiorganisasjonen mer. Politiske rådgivere i Norge er smalt rekruttert. De tenker likt, og har sine oppskrifter på hvordan man bør gjøre ting. Og den passer ikke nødvendigvis til den hverdagen som partimedlemmer og tillitsvalgte lever i.
FØLG DEBATTEN: OG
Dag Einar Thorsen er førsteamanuensis i statsvitenskap ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Thorsen er medlem i Arbeiderpartiet og arbeider for tiden med bokprosjektet «Arbeiderpartiet – en biografi».
