På denne Seiersdagen 9.mai vil navnet Stalingrad, Stalins by, gjenoppstå. I 1961 ble byen omdøpt til Volgograd i fordømmelse av Stalins overgrep, tortur og henrettelser. Dagens navnebytte hedrer diktatorens seier mot nazistene, som kapitulerte 9.mai 1945, russisk tid. Byen skal hete Stalingrad også fem andre dager i året, på datoer for sovjetiske militærtriumfer under andre verdenskrig.
Toppolitikere har tatt til orde for at byen permanent skal gå tilbake til Stalingrad, men en uttalelse fra president Vladimir Putins kontor satte brått punktum for diskusjonen: Presidenten misliker navneforandringer, var beskjeden.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Utelukkende økonomiske argumenter
Men Putins argumenter mot navnet Stalingrad var utelukkende økonomiske, og inkluderte ingen refleksjon rundt de 20 millioner tapte liv Josef Stalin har på samvittigheten. Tvert imot gjenoppliver Putins administrasjon gamle Sovjet-tradisjoner fra Stalins tid, samtidig som navnet hans nevnes i stadig mer positive ordelag - elegant uten å nevne hans tortur, henrettelser, massedeportasjoner og arbeidsleire.
I de turbulente 1990-årene var 9.mai-feiringen nedtonet, men Vladimir Putin ville det annerledes. Han gjeninnførte raskt militærparadene og Sovjets nasjonalmelodi, og gikk rett inn i nostalgiske russiske hjerter. Putin vet å spille på folkets lengsel etter russisk storhet.
I takt med folket
«Jeg ser ingen elementer av stalinisme [i mitt styre]», sa Putin i slutten av april, noen dager før han i patriotismens navn børstet støvet av nok en Stalin-tradisjon. 1.mai delte han høytidelig ut Arbeidsheltmedaljen, opprettet av Stalin i 1927 for å oppmuntre til hardt arbeid, utdelt til titusenvis frem til 1990. Selv om navnet er modernisert fra Stalins «Helt av det Sosialistiske Arbeid», la Putin ikke skjul på at medaljen er den samme. «Dette er et steg mot å opprette kontinuitet i tradisjoner», sa presidenten under seremonien, og la til: «Vi må ha stolthet i våre hjerter.»
Enkelte mener således at Putin ikke bare ser på Stalin som en krigshelt, men som et politisk forbilde. Det finnes likheter i styresettene, som begge er fundert på en sentral autoritet med en mektig sikkerhetstjeneste i ryggen, og en i stor grad føyelig befolkning.
Da politiet i fjor utførte flere raid i husene til opposisjonelle, trendet ordene «Hei, år 1937» på Twitter. 1937 var året Stalin for alvor startet masseforfølgelse av alt som hadde en eim av opposisjon ved seg.
Utviklingen i Russland det siste året er utvilsom bekymringsfull, men et terrorregime er neppe Putins mål. Når det gjelder Sovjet-nostalgi er han snarere helt i takt med folket, som lengter etter russisk storhet i en tid hvor de føler seg urettmessig marginalisert. Hver tredje russer ønsker seg tilbake til Sovjet-systemet, og stadig flere stemmer på Kommunistpartiet.
LES OGSÅ: Holdningsløs Russland-politikk
Et schizofrent forhold til Stalin
Seksti år etter hans død både forbannes og forherliges mannen som stod bak et av tidenes verste fryktregimer. Flertallet av russere klarer ikke bestemme seg for om han var helt eller skurk. Av de 60 prosent som mener at Stalin var en «ond, umenneskelig tyrann som var ansvarlig for tap av millioner av uskyldige liv» svarer flertallet også at han var «en klok leder som brakte Sovjetunionen til makt og velstand», ifølge Levada-senteret, en uavhengig meningsmåler.
I det moderne Russland ser hver tredje person positivt på Stalin. Likevel svarer så godt som ingen at de kunne tenke seg å leve under hans ledelse. Dette komplekse forholdet reflekteres i debatten. Forsøk på å fremheve Stalin-eraens prestasjoner blir lett slått ned på som forsøk på å rettferdiggjøre grusomhetene, og vice versa kan fokus på grusomhetene bli angrepet for å «snakke ned» Sovjets storhetstid. Levada-senterets Boris Dubin oppsummerte det greit: «I Russland finnes det ingen rasjonell forståelse av Stalins rolle», sa han da tallene ble lagt frem i fjor.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Nostalgi eller amnesi?
Stalins popularitet øker betydelig ettersom årene går og det blir færre gjenlevende til å huske den stalinske terror. I 1989, på tampen av den kalde krigen, mente seks av ti at Stalins rolle i historien var utelukkende negativ. Nå har andelen sunket drastisk, ned til to av ti, ifølge det statlige nyhetsbyrået RT.
Russiske barn lærer om Stalin i skolebøker som glatter over grusomhetene. Én av disse, boken «Moderne Russisk Historie 1945-2006», lærer barna at Stalin var en «effektiv manager» som hadde «rasjonelle grunner til voldsbruken for å sikre maksimal effektivitet». Denne boken er godkjent av regjeringen. Den uttalte idéen bak boken er å styre folkets historieforståelse i patriotisk retning - i seg selv et gufs fra Sovjettiden.
Slik skapes et kollektivt hukommelsestap, amnesi. Derfra er veien kortere til nostalgi. Fire av ti russere sier nå at de vet lite eller ingenting om Stalins overgrep.
Josef Stalin er fremdeles den store helten fra andre verdenskrig, og det er dette som i dag feires i Stalingrad og med militærparader på Den Røde Plass. Også kollektiv hukommelse kan være selektiv. Josef Stalin klarte å redde russerne fra nazistene, men ikke fra ham selv. Stemmene til 20 millioner døde sovjetere tas ikke med når historien omskrives.
