NRK Meny
Kronikk

Puppen i rommet

Sophie Elises stunt åpner for en viktig diskusjon: Retten til ikke å bli seksualisert mot sin vilje.

Sophie Elise kåret til årets blogger

BEST: Sophie Elise Isachsen ble kåret til årets blogger under Vixen Blog Awards. Det feiret hun ved å vise brystvorten til alle de fremmøtte.

Foto: Petter Sommer/NRK

Kan noen som bygger karriere på kropp kritisere kroppsfokus? Kan noen som seksualiserer seg selv motsette seg seksualisering?

Mye har blitt sagt om bloggeren Sophie Elise Isachsens «puppestunt» på Vixen Blog Awards allerede, og mer skal det utvilsomt bli. Det mye omtalte stuntet, en gave til klikkhungrig presse i det ganske land, kan imidlertid knyttes til en viktig diskusjon.

Stuntet skal ha vært en spontan reaksjon på kommentarer om at brystvortene hennes var synlige og at hun hadde lagt igjen BH-en hjemme.

Laster Instagram-innhold

I et innlegg på bloggen etter utdelingen skrev hun at hun er «lei av det evige fokuset på kroppen til kvinnene som møter opp på prisutdelinger, og ellers i arbeidslivet».

Mange synes at dette er paradoksalt gitt at bloggeren selv har gått langt for å tilpasse seg et ekstremt kroppsideal.

Hun tjener også mye penger på en blogg der kropp og utseende er en viktig bestanddel. Men Isachsen er langt fra den eneste som opplever kroppsfokus og seksualiserte kommentarer: Media har et konstant kroppsfokus på kvinner i offentligheten, enten du har silikonpupper eller ikke.

Bloggen til Isachsen har jo for øvrig endret karakter de siste årene, og som kjent fått langt mer samfunnsengasjert innhold, uten at det forhindrer Dagbladet i å vinkle en sak på at hun hadde «droppet BH-en» (senere endret).

Kvinners kropper kommenteres på en helt annen måte enn menns i offentligheten, og kropp og seksualitet brukes lett mot kvinner, noe man ikke minst ser i den seksualiserte netthetsen.

Menns kropper unnslipper i stor grad denne oppmerksomheten.

En kvinnes kropp kan alltid seksualiseres – enten hun er rosablogger eller politiker.

Hedda Lingaas Fossum

Det å gjøre jenter oppmerksomme på kropp og seksualitet i tide og utide er en hersketeknikk og en måte å undergrave kvinner på. En kvinnes kropp kan alltid seksualiseres – enten hun er rosablogger eller politiker.

I tabloidpressen ser man ofte også et mer spesifikt fenomen: Det sensasjonelle jaget etter «puppeglipper», «truseglipper», «nakensjokk» og andre slags uhell og nestenuhell. Det finnes en enorm fascinasjon for å avsløre nakenhet og seksualitet, og da ligger litt av spenningen i at hendelsen er ufrivillig.

Kanskje fordi det da er meningen at kvinnene skal skamme seg?

I en slik kontekst kan det å flashe puppen, å si «vet du hva, her skal dere få se hele», tolkes som et lite opprør, et «fuck you». Det snyter kommentatorene for gleden i «avsløringen» og for den forventede skammen, og vender oppmerksomheten mot de som ser og kommenterer i stedet: Det er deres (eller la oss si: vår) siklende interesse som blir avslørt.

Kronikken fortsetter under bildet.

Sophie Elise Isachsen ankommer Vixen Blog Awards 2015

POPULÆR: Sophie Elise var storfavoritt foran prisen, blant annet på grunn av hennes økende samfunnsengasjement.

Foto: Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpix

#freethenipple-bevegelsen som Isachsen referer til begynte som en protest mot dobbeltmoral, blant annet i sosiale medier, der bilder av ammende mødre ble sensurert fordi de hadde seksuelt eller upassende innhold. De som deltok i kampanjen ville ta tilbake tolkningsmakten over kvinnebryster, ved å insistere på at de ikke kun er til for å vekke seksuelt begjær.

Kampanjen fikk ny vind i seilene etter at en ung islandsk jente som deltok ble latterliggjort og utsatt for kroppslig hets: Som respons la en rekke kvinner ut bilder av brystene sine, i solidaritet med den første, og i protest mot at kvinners kropp og seksualitet så lett kan brukes mot dem.

I Fett 3/2015 intervjuet vi noen av de unge jentene bak aksjonen, og fant ut at de også hadde en annen begrunnelse: De knyttet aksjonen til den risikoen ungdom, og særlig unge jenter, opplever for å få nakenbilder av seg selv spredt på nett.

Temaet ufrivillig seksualisering har nemlig også mørkere sider, deriblant fenomenet som har blitt kjent som hevnporno.

Én som har bidratt til å flytte fokus fra nakenhet til frivillighet er den danske feministen Emma Holten, som i 2011 opplevde å få bilder av seg selv spredt på såkalte hevnpornosider sammen med navn, adresse, arbeidsgiverinfo, og så videre.

I flere år mottok hun hets, trusler og trakasserende henvendelser fra menn over hele verden. Til slutt valgte hun å publisere en ny serie med nakenbilder av seg selv, i hverdagslige, ikke-seksualiserte situasjoner, for å vise fram at en naken kropp også er et menneske, og kan være noe annet enn et seksuelt objekt.

Holten har blitt en viktig stemme i debatten om samtykke, og har blant annet framhevet følgende poeng: Det å seksualisere seg selv i visse sammenhenger (for eksempel med en kjæreste) eller framstå som et seksuelt vesen i noen kontekster, gir ikke automatisk andre rett til å seksualisere vedkommende. Dette knytter seg til den gamle feministiske tanken om at også kvinner har eierskap til sin egen kropp og egen seksualitet.

Det eksisterer imidlertid fortsatt en holdning om at en kvinne som har seksualisert seg selv, eller «avslørt seg» som seksuelt vesen i en eller annen form, dermed også har sagt ja til å bli seksualisert av andre, hvem som helst og når som helst.

Hedda Lingaas Fossum

Det eksisterer imidlertid fortsatt en holdning om at en kvinne som har seksualisert seg selv, eller «avslørt seg» som seksuelt vesen i en eller annen form, dermed også har sagt ja til å bli seksualisert av andre, hvem som helst og når som helst. Hun har «bedt om det», «lagt opp til det», eller «kan ikke forvente seg noe annet».

Denne oppfatningen er jeg uenig i på prinsipielt grunnlag.

Medier og kommentatorer har ikke rett til å seksualisere Isachsen eller kommentere hennes kropp i situasjoner der hun selv ikke ønsker det, uavhengig av om hun måtte ha silikonpupper eller til tider spille på kropp og seksualitet på sin egen blogg. Det er viktig å ha en prinsipiell holdning her.

For spørsmålet om man har «fortjent» seksualisert oppmerksomhet eller ikke, kommer an på hvem du spør. I praksis kan en kvinne alltid seksualiseres eller reduseres til sin kropp, uansett hvem hun er. Det finnes alltid en unnskyldning til å fokusere på kropp

Ingen er fri for seksualisering, noe den seksualiserte hetsen av kvinnelige samfunnsdebattanter viser. Vi skal passe oss for å lage et skille mellom den «gode», ikke-seksualiserte kvinnen som fortjener respekt, og den «dårlige» kvinnen som seksualiserer seg selv og dermed har «fortjent det».

For hvor skal den grensen gå?

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter og Facebook