Kronikk

Psykiatrien må be om forlatelse

Vi var aldri syke, selv om psykiatrien påsto det. Nå må hele profesjonen komme med en unnskylding.

Esben Esther Pirelli Benestad

Formelt er sykeliggjøringen av spesielle tenningsmønstre og kjønnsinkongruens over. Den lever likevel videre som en ond arv, skriver Esben Esther Pirelli Benestad.

Vi syke har blitt friske! Friskmeldingen omfatter oss som opplever at vår kjønnsidentitet ikke samsvarer med det kjønn andre oppfattet at vi hadde da vi ble født. Personer med uvanlige veier til erotisk nytelse kan slutte seg til friskmeldingsbegeistringen.

Kjønnsinkongruente personer representerer sted mellom en og to prosent av befolkningen. De med spesielle tenningsmønstre utgjør sannsynligvis en langt større andel.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har i sin nye manual for diagnoser: ICD-11 (som står for den ellevte utgaven av «The International Classification of Diseases»), gjort verdens befolkning langt friskere enn for kort tid siden. Vi er alle tatt ut av kapitlet for mentale forstyrrelser.

Burde visst bedre

Dette er fint. Samtidig svever det et spørsmålstegn over det hele. ICD-11 ble godkjent av hovedforsamlingen i WHO i mai i 2019. Betyr det at de av oss som har uvanlige veier til erotisk nytelse eller opplever kjønnsinkongruens var mentalt forstyrrede i mai 2018, 2010 eller for den saks skyld på 1960-tallet, da disse psykiatriske diagnosene kom inn i bildet for kjønnsinkongruentes vedkommende?

Psykiatrien har grunn til å skamme seg over sine handlinger og tenkemåter de siste omtrent seksti år.

Selvfølgelig ikke. Vi har vært friske hele tiden, vi har ikke vært forstyrret, men vi har selvfølgelig forstyrret. Vi har forstyrret våre medmenneskers verdensbilde. Selv om mange har kommet til erkjennelse av at vi bare er en del av det sunne, menneskelige mangfoldet, er det fremdeles en del fundamentalister av ulike slag som bruker løgner og vitenskapsforfalskninger for å holde oss tilbake.

Jeg skal likevel ikke bruke tid på dem, men på de som burde visst bedre: Psykiatrien og dens medløpere.

På 1960-tallet kunne vi nok tilgi dem. De manglet grunnlag for å vite hva de gjorde. Men etter hvert som behandlingen ikke virket, og de behandlede sa fra om at dette bare var egnet til å skape skam, burde psykiatrien som profesjon innsett at den tok feil. Den burde sett at den forsterket den skammen som allerede var der, og som psykiatrien gjennom kulturpåvirkning hadde vært med på å skape.

Sykeliggjøring skaper skam

Det er egentlig ikke noe galt med skam. Det en følelse vi trenger for å justere handlingene våre. For eksempel kan vi ved å lese andres ansiktsuttrykk skamme oss litt over at vi prompet ved middagsbordet, be om forlatelse, for så å bli flinkere til å holde tilbake neste gang. Skam kommer også til uttrykk rent kroppslig: Vi rødmer, blir svette og kalde i hendene. Det er sterke og ubehagelige følelser, men som fenomen greie nok.

Vi har forstyrret våre medmenneskers verdensbilde.

Det ugreie oppstår når vi lærer å skamme oss, ikke over noe vi har gjort, men over noe vi er.

Basert på hudfarger, geografiske og etniske tilhørigheter har store grupper av medmennesker gjennom hundrevis av år blitt undertrykt, og et av virkemidlene har vært å skape skam. Uttrykk som: «Du er ikke så bra som oss», «du er har mindre verdi en oss», «vi er herrefolket» har vært verktøy i disse prosessene. Resultatet har vært slaveri, død og fordervelse.

En ikke like brutal, men like fullt effektiv måte å skape skam og mindreverdighetsfølelse er å gjøre noe medmennesker opplever seg å være, til noe som er feil eller sykt. Vi ser mange eksempler på det.

Nettopp de av oss med uvanlige veier til erotisk nytelse, som har kropper med både mannlige og kvinnelige trekk (intersex) og altså personer som ikke opplever sin kjønnsidentitet i samsvar med hva man trodde ved fødselen, har i internasjonale diagnoselister vært plassert under kapitler for mentale forstyrrelser eller utviklingsforstyrrelser.

Psykiatrien som profesjon må også ta ansvar for den kulturskapte skammen.

Psykiatrien som premissleverandør

Mentale forstyrrelser hører inn under psykiatrien. Noen psykiatere har forsøkt seg på å behandle både «seksuelle avvik» og «kjønnsidentitetsforstyrrelser» på både milde og brutale måter, uten at det har hatt annen effekt enn å forsterke skammen selve kulturen allerede hadde pålagt de av oss som er annerledes følende.

Psykiatrien som profesjon må også ta ansvar for den kulturskapte skammen, fordi psykiatrien er en av hovedleverandørene til kulturelle oppfatninger av rett og galt, sykt og friskt.

En stor gruppe medmennesker har gått gjennom krenkende psykiatriske utredninger for å få virkemidlene som setter kropp og sinn i harmoni med hverandre, også kalt kjønnsbekreftende behandling.

Minoritetsstress

Skam fører til lav selvfølelse, selvhat, tilhørighetsløshet, depresjon og i verste fall selvmord. I faglige sammenhenger samles dette under overskriften: Konsekvenser av minoritetsstress.

I Norge er stresset stort. To ferske undersøkelser blant personer som opplever kjønnsinkongruens viser at 70- 80 prosent hatt selvmordstanker og omtrent 30 prosent har gjort selvmordsforsøk. Dette er høye tall, også om vi sammenlikner internasjonalt.

Psykiatrien som profesjon burde innsett at den tok feil.

Formelt er psykiatriseringen av spesielle tenningsmønstre og kjønnsinkongruens over, men den lever videre som en ond arv. Psykiatrien har grunn til å skamme seg over sine handlinger og tenkemåter de siste omtrent seksti år.

Mange enkeltpsykiatere har stått for noe helt annet og langt bedre, men profesjonen som sådan bør be om forlatelse.

Den bør legge bak seg denne skampletten som har bidratt til så mye død og fordervelse.