PSTs dilemmaer

Angrepet mot utestedene i Oslo sentrum natt til lørdag har skremt mange. I kjølvannet av sjokket kommer også spørsmålene. Selv om det er tidlig, er det mye folk lurer på. En ting er selve politiaksjonen, og håndteringen av sikkerheten knyttet til Pride-arrangementene i Oslo sentrum.

Noe annet er håndteringen fra politi og sikkerhetstjeneste i forkant.

Hvordan kunne de ta feil?

16. mai i år sendte PST ut en pressemelding: «Terrortrusselen fra ekstrem islamisme vurderes som noe redusert». Videre het det at «PST vurderer det som LITE SANNSYNLIG, i underkant av 40 prosent, at ekstreme islamister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge de nærmeste 18 månedene»

Samtidig vet vi nå altså at sikkerhetspolitiet mener angrepet i Oslo var terror, utført av en ekstrem islamist. Hvordan kunne de ta så feil?

Svaret er nok sammensatt. For det første viste PST til et lavere antall terrorsaker her til lands, og de mente å se en svekkelse i radikale ekstreme miljøer. Dessuten er det et faktum at det har vært en nedgang i antallet terrorforsøk begått av ekstreme islamister i vestlige land de siste årene.

Streng taushet

I sum kalles dette et øyeblikksbilde på fagspråket. Vurderingene gjøres i nært samarbeid med sikkerhetstjenester i over 30 andre land. Men hva som ble diskutert her får vi antagelig aldri vite.

Samarbeidet er omfattet av streng taushet, og tilliten tjenestene imellom er avgjørende for at informasjonen utveksles.

Men spørsmålene vil bli stilt, og PST kan bli tvunget til å gå lenger enn de har gjort til nå med å forklare hva de har tenkt.

Et annet spørsmål som vil bli stilt er hva PST egentlig gjorde i forhold til den nå siktede Zaniar Matapour. Lørdag ble det kjent at Matapour så sent som i mai ble kontaktet av sikkerhetstjenesten, og at han kunne kobles til den kjente islamisten Arfan Bhatti. PSTs vurdering var da at 42-åringen «ikke hadde voldsintensjon».

PST-sjefen har allerede åpnet for at dette kan ha vært en feilvurdering. Han gjør nok lurt i å fremstå ydmyk, selv om fasiten ikke foreligger.

Åpner for feil

Det blir uansett interessant å få vite mer om hvilke vurderinger som er gjort. PST får årlig inn et stort antall bekymringsmeldinger, og det sier seg selv at de ikke kan gå videre med alle.

Mange blir sortert bort som grunnløse, andre blir videresendt til politidistriktene. Av erfaring vet vi at også psykiatri kan spille en rolle her. Til syvende og sist er det PSTs egne folk som bestemmer hva som skal prioriteres inn eller ut, og det åpner selvsagt for menneskelige feil.

Dersom en person får prioritet av PST er det normalt et sett med tiltak som kan settes inn. Blant tiltakene er en samtale med personen man er bekymret for, noe som altså ble gjort i dette tilfellet.

Men man kan også sette i verk spaning på personen det gjelder. Spaning er i seg selv en tidkrevende og mannskapskrevende affære, derfor er nåløyet her enda trangere. Men det kan gi resultater, enten i form av at «objektet» blir mindre interessant og sjekkes ut, eller det motsatte.

Økte krav til PST

I så fall vil neste skritt normalt bety en omfattende skjult etterforskning. Det kan være snakk om telefonavlytting, hemmelig ransaking eller kontroll av den siktedes PC. På dette nivået må PST også innom domstolene og få rettens godkjenning.

Bakgrunnen er at tiltakene er svært inngripende, og sikkerhetstjenesten må også kunne svare for en slik etterforskning i ettertid.

Oppsummert kan man si at sikkerhetstjenesten har en velfylt verktøykasse. Men dilemmaene er mange, og med det øker naturligvis risikoen for å gjøre feil.

Samtidig er det en kjensgjerning at PST de siste årene er tilført mange flere stillinger nettopp for å være bedre i stand til å beskytte landet mot terror. Med flere ressurser øker også samfunnets krav til den hemmelige tjenesten.

Det gjenstår å se om noe kunne vært gjort annerledes før tragedien i Oslo sentrum, men spørsmålene vil nok bli stilt.