Stig Arild Pettersen oppfordrer i mandagens kronikk Nobelkomiteen om å tildele årets fredspris til partene i den colombianske konflikten for å «komme dem til unnsetning» etter at fredsavtalen ble nedstemt i søndagens folkeavstemning.
Men Nobelkomiteen bør vurdere grundig hvordan en slik tildeling vil virke inn på krisen fredsprosessen befinner seg i. Nei-siden sier de ikke ønsker krig, men fred. En annen type fred. Å tildele fredsprisen til partene i en avtale som fikk støtte av 19 % av de stemmeberettigete vil kunne oppfattes som en provokasjon og et lite konstruktivt innspill nå i denne kritiske fasen der FARC, regjeringen og Álvaro Uribes parti, Centro Democrático, skal prøve å finne felles grunn.
Narkotikaprodusent
FARC er ingen sosial frigjøringsbevegelse, de har overhodet ingen legitimitet i det colombianske samfunnet. Derimot har organisasjonen de siste 25 årene vært en av verdens største narkotikaprodusenter. Dette betyr at den har måttet kjempe om territoriell kontroll med karteller og narkoparamilitære grupper, og en slik kamp føres med terror mot sivilbefolkningen. Landminer, massakrer, fordrivinger, masserekruttering av barnesoldater og ikke minst en grotesk kidnappingsindustri har skapt et intenst hat mot FARC i den colombianske befolkningen.
Følg debatten på og
For å forstå stemningen i landet nå, får man kanskje prøve å se for seg IS-ledere bli dømt til å utføre samfunnsstraff som stortingsrepresentanter.
Det finnes ingen løsning som ikke inkluderer den brorparten av den colombianske befolkning som støtter den ekstreme høyresiden og Álvaro Uribe i denne saken. En slik ufullstendig avtale har Colombia prøvd å inngå en gang før: Borgerkrigen som hadde rast i 10 år, tok slutt i 1958 da en avtale mellom de to krigførende parter om å alternere på makten de følgende to tiårene ble vedtatt i en folkeavstemning. Men denne utestengingen av andre sosiale bevegelser skulle i løpet av de kommende årene føre til både etableringen av marxistiske geriljagrupper og fremveksten av Colombias narkotikaindustri.
Denne gangen må man favne alle.
Motstridende krefter må forenes
Det er heller ikke første gang denne fredsprosessen har tapt ved valgurnene. Det gjorde den også i presidentvalget i 2014 da Juan Manuel Santos ble gjenvalgt på sitt fredsprogram. Første valgomgang tapte han imidlertid mot Óscar Iván Zuluaga – Uribes kandidat – som angrep den pågående fredsprosessen hardt.
Les også:
Colombias store forfatter William Ospina, som fra sin posisjon på venstresiden i mange tiår har kjempet med pennen for en politisk og sosial løsning på landets konflikt, skapte et av tidenes intellektuelle jordskjelv i Colombia da han midt under presidentvalgkampen anbefalte velgerne å stemme på fredsfienden Zuluaga. Hans mange beundrere vedgikk beskjemmet at han måtte ha gått fra forstanden.
Men Ospinas poeng var at også Uribe nok til syvende og sist ville søke en politisk løsning, og at det ikke vil bli noen fred i Colombia uten Álvaro Uribe og hans allianse av store jordeiere – og hans armé av fattige bønder og arbeidsfolk som ville gitt sin høyre arm for mannen som (nesten) knuste FARC og som er selve inkarnasjonen av deres konservative og religiøse livsanskuelse.
Ospina fikk rett. Det lot seg ikke gjøre. Nå må man lytte til denne gruppen og Álvaro Uribes krav, hvor ubehagelig det enn måtte være.
De lar seg neppe dupere av en fredspris.
