Det er over to år og tre måneder, altså et hav av politisk tid, til valget av USAs 45. president. Men både politikk og politisk analyse handler ofte om fremtiden. Whats next? I USA er det, som i 2008, mange som svarer Hillary Clinton på dette spørsmålet. På meningsmålingene ligger hun langt foran andre kandidater. Men det gjorde hun også før Barack Obama kom og forandret dynamikken i moderne valgkamper.
I tenkeboksen
Nå har ikke Clinton formelt erklært seg som presidentkandidat. Det er for tidlig, både tradisjonelt og taktisk. Det ville gitt henne mindre, ikke mer oppmerksomhet. Og låst henne til å ta stilling i alle slags spørsmål.
For alt vi vet, er hun fremdeles i tenkeboksen. Men ingen tviler på at boksen er sprekkfull av strategisk-politiske overveielser. Det ruller allerede en uoffisiell Hillary-buss på veiene, og svarene hun gir til pressen blir mer og mer av typen: «Hvis jeg var president ville jeg gjort X og ikke Y».
I et intervju med tyske Der Spiegel la hun vekt på at USA har hatt både «to Adams og to Roosevelts» i sin tidligere presidentrekke. Med andre ord: hvorfor ikke to Clintons?
LES OGSÅ: Hva nå, Hillary?
Ta avstand fra Obama?
Alt hun gjør, blir fulgt med argusøyne. Som salgstallene for den nye boken hennes, Hard Choices. Alt tolkes inn i spørsmålet om 2016. Hvis vi går ut fra at det blir en Hillary2016-kampanje, hvilke harde valg står hun ovenfor?
Jeg tror hun må løse tre dilemma, som nærmest er evige i politikken.
For det første, i hvor stor grad skal hun markere avstand til sittende president Obama? Ett av Al Gores store problemer i 2000 var at han aldri klarte å bestemme seg for om han skulle flyte på Bill Clintons betraktelige større karisma, eller markere avstand. Hillary Clinton har jobbet tett med Obama i fire år som utenriksminister. Skulle hun distansere seg fra han, vil det få stor oppmerksomhet i pressen.
På egne ben
Ingen demokrater ønsker munnhuggeri mellom Det hvite hus og den nye kandidaten. Men Clinton må vise at hun har et selvstendig politisk prosjekt. Akkurat dette er kanskje Hillarys minste problem. Hun har befunnet seg i hjertet av amerikansk politikk siden Obama spilte basket på Hawaii på slutten av 70-tallet.
Det leder oss til det andre dilemmaet: Hvordan representere noe nytt når du er gammel (altså erfaren)?
Hillary, født 1947, tilhører baby-boom generasjonen som nå er så vidt over senit i vestlige land. Hun vil være 69 år i 2016. Vi vil nok se negative kampanjer med bilder av en aldrende Hillary. Men Hillary-effekten har alltid vært slik at hun blir mer populær jo styggere angrepene er. Og blir hun president i en alder av 69 tangerer hun ingen ringere enn Ronald Reagan.
LES OGSÅ: Kastet sko mot Hillary Clinton
«Nye ideer»
Om republikanerne er smarte, noe de har vist seg å være mange ganger, vil de ikke nevne alderen hennes med et ord, men snarere gjøre som Obama i 2008: Snakke om at USA trenger politikk for fremtiden, ikke «gammel Washington-krangel», men nye folk med «nye ideer og bedre løsninger». Da vil talk-show-vertenes vitser og ganske enkelt bildene av en aldrende Clinton, mot et sannsynligvis yngre, og kanskje mindre kritthvitt, republikansk lag være et budskap i seg selv.
Om hennes motstandere, som norskættede Karl Rove, er så dumme å angripe henne direkte for alderen, kan hun svare som Reagan gjorde i 1984 mot norskættede Walter Mondale: «Jeg vil ikke gjøre alder til et tema i denne valgkampen. For jeg vil ikke utnytte min motstanders unge alder og mangel på erfaring». Det handler egentlig mindre om alder enn hvilken historie hun forteller.
For Obama var mangelen på erfaring en fordel. Folk kunne projisere egne drømmer og håp på en kandidat med blanke ark. Hillary er det mest fullskrevne arket i historien. Til og med at hun er kvinne, på mange vis en viktigere forskjell enn Obamas flerkulturelle bakgrunn, virker ikke så nytt.
LES OGSÅ: Hillary Clinton frå «blakk» til «velsigna»
«Folk flest»
Tredje dilemma: Skal hun søke støtte hos det vitale sentrum eller den demokratiske basen? Først må man vinne støtten til politisk engasjerte og mer radikale partifolk. Så må man føre en kampanje som kan engasjere det hennes livslange politiske partner Bill kaller «det vitale sentrum». Det vil si den mystiske størrelsen «folk flest» og tidsånden som resonerer best med dem.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Hillary Clinton er ikke radikal verken på spørsmål om økonomi, forsvar, Midtøsten eller miljø.
Men det morsomste ved det amerikanske samfunnet er at det både kulturelt og politisk er det mest dynamiske stedet på kloden. «Det vitale sentrum» er i bevegelse. Og det gjelder partiene også. Den svært sentrale republikaneren Eric Cantor ble fintet ut i sin egen primærvalgkamp av nykommeren Dave Brat, professor i økonomi. I New York vant radikale Bill de Blasio ordførervalget ved å fremheve økonomiske ulikheter som den største utfordringen for byen. I nevnte intervju med Der Spiegel uttrykker Hillary Clinton enighet med Thomas Piketty i at fordelingen av velferd og renteinntekter er et stort problem, også for USA.
LES OM PIKETTY: De rike og resten
Sans for strategi
Ingen vet om vi får se en Hillary2016-kampanje. Kanskje ikke Clinton selv engang. Sannsynligvis blir det klart i begynnelsen av 2015. Sikkert er det at 2016 er hennes siste sjanse. Samt at hun må finne en løsning på nevnte dilemmaer om hun skal vinne.
Mot alle dilemmaene kan man innvende at de handler mer om strategi enn politisk substans. Men på samme vis som man skal være vaktsom når noen bruker uttrykket «det er bare retorikk», kan vi ikke avfeie de strategiske sidene ved en valgkamp. De som hevder at de holder på med sannhet og ikke retorikk er de lumskeste av alle retorikere. Og de som ønsker seg en president uten sans for strategi er ikke vel bevart.
