Hopp til innhold
Replikk

Propeller, ta plass!

Hvis du sier unnskyld for at du er litt mye og takk for at det går an å være glad i deg: Slutt med det.

Siri Gjelsvik, med kastanjebrunt krøllete hår, smilende i grå genser med en bygate i bakgrunnen.

Ikke si unnskyld for at du har ADHD. Veganere, politikere og folk i kommentarfeltet sier heller ikke unnskyld til omgivelsene for at de tar plass, skriver replikkforfatteren.

Foto: Marthe Reienes

«Jeg synes oppriktig synd på folk som er i et forhold med en med ADHD», skriver Martin Moe Dyrdahl på NRK Ytring, og mener de fortjener en pokal.

Det kan hende at de som lever med oss som har en dose ADHD fortjener pokal. I så fall bør pokal også deles ut til alle som lever med helt vanlige mennesker med helt vanlige feil og mangler, som rotekopper, surrehuer, ekstroverte, sjusovere, kløner, folk med vonde rygger, prolaps, bart eller rar dialekt.

Vi er mennesker, vi tar plass i verden.

Folk blir glade i veganere som rygger med henger også.

Det blir slitsomt (og kjedelig) å være menneske, hvis alt og alle som ikke passer helt inn i «normalen» utløser pokal til omgivelsene som holder det ut. Vi blir jo glade i hverandre fordi vi er akkurat de vi er. Fullkommen psykisk helse er like uoppnåelig som den perfekte kroppen.

Å ha en partner, venner og familie krever at vi av og til må trene tålmodighetsmuskelen, la være å irritere oss, gni litt vaselin på brilleglassene så vi ikke får med oss alle detaljer. Det er en gjensidig avtale, det går på rundgang hvem som trenger litt romslig fortolkning.

Alternativet – å være mutt putt alene – er jo like gøy som å bo under en stein uten internett.

ADHD er en diagnose forbundet med mange fordommer. Stereotypen er gutten som alltid turner i taklampa, som aldri klarer å sitte stille. I en skolegård hvor den minste lyte er bensin på skjellsordbålet, er «ADHD-unge» også i vokabularet. Det er altså ikke noe du gjerne vil assosieres med. Det er ikke noe du tenker at ungen din har, for han eller hun er ikke «sånn».

Fullkommen psykisk helse er like uoppnåelig som den perfekte kroppen.

Disse fordommene er med på å hindre at ADHD blir oppdaget. For uoppmerksomhet, konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet tyter ut i mange former.

Det kan også være den evig rastløse ristingen på foten, drodlingen i skrivebøkene, alltid seint ute, aldri helt på geledd, alltid med mange baller i lufta på en gang.

Mistanke om ADHD er den vanligste årsaken til at barn og unge henvises til psykisk helsevern, ifølge Helsedirektoratet. Anslagsvis tre til fem prosent av barn under 18 har diagnosen.

Antallet ADHD-tilfeller økte med 23 prosent fra 2010 til 2020, ifølge tall fra reseptregisteret. Ikke fordi det er mange flere som har det nå enn før, men på grunn av økt kompetanse, diagnostikk og behandling. I tillegg kommer alle som har noen av disse utfordringene, uten at det kvalifiserer til en diagnose.

ADHD er mye, men ikke vanskelig å elske.

ADHD er en normalvariant som kan gi utfordringer i settinger som krever at man sitter i ro, lytter og konsentrerer seg. Altså en helt vanlig skole- og studiehverdag.

En diagnose kan være nyttig for å forstå egne reaksjoner, og gjøre tilrettelegginger. En diagnose kan være vrien å være åpen om hvis omgivelsene bare kjenner til stereotypen i taklampa og automatisk setter deg i bås. En diagnose kan være skikkelig drit hvis man i tillegg tenker at omgivelsene fortjener pokal for å holde ut.

Det er lett å føle seg dum og liten hvis man ikke helt henger med på skolen.

Det er lett å føle at «alle andre» får det til.

Det er lett å føle at man ikke er bra nok.

Det er lett å si unnskyld for at jeg er litt mye, unnskyld for at jeg er den jeg er, unnskyld for at jeg tar plass.

Å være mutt putt alene er jo like gøy som å bo under en stein uten internett.

Men vi er mennesker, vi tar plass i verden. Vi tar plass når vi er sure eller kverulerer. Vi tar plass når vi har vonde rygger og trenger hev-og-senk-pult på jobben. Vi tar plass når vi er veganere, samfunnsdebattanter, eller øver på å rygge med henger på en litt full parkeringsplass.

Men folk blir glade i veganere som rygger med henger også. ADHD er mye, men ikke vanskelig å elske.

Jeg har tatt vare på et sitat fra et intervju med filosofiprofessor Lars Fr. H. Svendsen i A-magasinet i 2013:

«Jo mer vi plasserer i kategoriene for det sykelige, jo mindre plass blir det igjen til det normale. Vi får en mental catwalk: slik modellkroppene representerer en fysisk norm som er uoppnåelig for praktisk talt alle, skaper vi et bilde av den mentalt friske som er så ekstremt idealisert at ingen av oss kan leve opp til det.»

Skål for en på alle måter frodigere catwalk!

Følg debatten: