Samtidig som serien om det norske oljeeventyret Lykkeland vises på NRK, driver Norsk olje og gass en høyst spekulativ kampanje på sosiale medier for å sette likhetstegn mellom alt som er godt i Norge, og norsk olje. Det gjør det likevel ikke sant.
Kommunikasjonsstrategien er gjennomsiktig. Målet er å knytte oljevirksomheten, vår velstand og våre kjerneverdier sammen i en uløselig helhet. Fortellingen handler ikke lenger bare om kroner til statskassen, men om velferd, som er det nye synonymet for oljepenger i Norsk olje og gass sitt vokabular.
Oljen skal også tas til inntekt for likestillingen, barnerettighetene, folkehelsen, motstandskampen under krigen. I det hele tatt alt hva vi har kjært.
Velferd før oljen
Sammenhengen mellom statens inntekter og oljen er det selvsagt ingen som bestrider. Vi hadde for eksempel ikke hatt oljefondet uten oljen. Men flertallet av de store velferdsreformene var vedtatt før oljen.
Vi var, i liket med våre naboer, et moderne sosialdemokrati allerede på sekstitallet. Det er grunn til å anta at vi ville fortsatt å være det også uten olje, om enn med noe høyere skatter og færre offentlig ansatte enn tilfellet er i dag.
Norsk olje og gass kjører for tiden en kampanje i sosiale medier der målet er å hamre fast at olje er lik velferd. Virkemiddelet er spekulativ historieskrivning og lek med tall.
Opplegget er følgende: På tre utvalgte tidspunkt fra 1970 og fram til nå vises utviklingen i velferdsparametere som antall leger, sykepleiere, jordmødre, barnehageplasser, studenter i videregående og nedgangen i barnedødelighet. Alle parametere har hatt positiv utvikling. En stikkprøve viser imidlertid at innenfor OECD er det flere land som har hatt tilsvarende eller bedre utvikling på flere av feltene. Et tilfeldig valgt eksempel er barnedødelighet. Der har land som Sverige, Finland og Sveits hatt større nedgang. Som kjent har ingen en dråpe olje.
Kvinner viktigere enn olje
Antall barnehageplasser er selvsagt et resultat av kvinnefrigjøringen, og ville kommet uavhengig av oljen. Og surprise, Norsk olje og gass: den har kvinnene selv finansiert. Som samfunnsøkonomen og oljeentusiasten Jens Stoltenberg ofte har pekt på, er verdien av kvinners deltakelse i arbeidslivet mye høyere enn oljeinntektene.
Målet med kampanjen er formodentlig å skremme folk til å slå ring om oljevirksomheten, og unngå at politikken dreies i en mer klimavennlig retning. Hadde kampanjen vært definert som reklame, kunne den kanskje blitt felt for brudd på markedsføringsloven.
Vi nordmenn har en felles forståelse av vår nyere historie, uavhengig av politisk ståsted. Den handler om det lille landet og det fattige folket som ved hardt arbeid og klok politikk skapte et av verdens fremste velferdssamfunn, og som gjentatte ganger viste evne og vilje til å stå opp mot overmakten og seire. Denne historien er det nærings- og interesseorganisasjonen Norsk olje og gass ønsker å henge seg på.
Norsk olje og gass om fremtidig velferd.
Sverdrup, Aasen og Hansteen
Endringen i navnepraksis for oljefeltene er i så måte illustrerende. Feltene som opprinnelig fikk sine navn noe tilfeldig, kalles nå opp etter våre nasjonsbyggere innenfor politikk, kultur og samfunnsliv. Parlamentarismens far, Johan Sverdrup, har fått et av Nordsjøens største felt oppkalt etter seg. Er det passende at denne venstremannen blir tatt til inntekt for en næring hans eget parti i økende grad er skeptisk til?
Også de andre historiske personene som har gitt navn til oljefelt, var progressive for sin tid. Målmannen Ivar Aasen, likestillingsforkjemperen Aasta Hansteen, Johan Castberg med barnelovene. Ville de gitt sin tilslutning til denne navnepraksisen, nå i klimakrisens tid, om vi kunne ha spurt dem?
Olja og gassen har betydd mye for utviklingen av landet vårt, det er vi alle enig om. Men klimaendringene er den største utfordringen menneskeheten står overfor, og vil kreve fundamentale løsninger og samfunnsendringer. Derfor holder det ikke å skulle fortsette som før. Det holder ikke å legge en strømkabel fra land til plattformene, all den tid det som produseres er en del av problemet, og ikke en del av løsningen.
Dersom verden skal ha sjans til å nå de mest ambisiøse målene i Parisavtalen så må utslippene nærmest halveres globalt innen 2030, og være netto null i 2050. Det betyr at vi ikke kan lete etter mer olje og gass. Tvert imot.
En kraftig omstilling trengs. Og de landene som går først i den omstillingen, er de som kommer til å komme best ut. Om Norge derimot fortsetter å leve i en livsløgn om at norsk olje er en del av klimaløsninga, kan vi ende med å utsette både de som arbeider innenfor næringa, og økonomien vår, for en vanvittig risiko. Og da vil de 50 000 arbeidsplassene som gikk tapt under oljeprisfallet, bare være småtteri i forhold.
Sannheten er at det som er bra for norsk oljenæring ikke nødvendigvis er bra for Norge. Det er på tide vi slutter å narre oss selv.
