Propagandakrigen

Det er egentlig ikke uvanlig å peke på at det skjer ugjerninger på begge sider av konflikten i Syria. Tar man seg bryet med å lese en håndfull mer nyanserte analyser av det som har skjedd i Aleppo, vil man fort se påminnelser om at ansvaret opprørsstyrkene, Assad, Russland, vestlige stormakter og et handlingslammet FN har, stort sett lever side om side.

Desinformasjon

Likevel er konflikten i Syria i økende grad gjenstand for en informasjonskrig. Usikkerheten rundt de faktiske dødstallene havner i brennpunktet. At det sås tvil om beskrivelsene av sivile lidelser. At kilder på bakkeplan blir tatt til inntekt for enten en amerikansk eller russisk agenda før man stiller seg spørsmålet om slike kilder kanskje først og fremst forsøker å løpe sitt eget oppriktige ærend.

Det skal ikke mye til før man i en diskusjon om årsakene bak slike humanitære katastrofer blir beskyldt for å være godtroende eller løpe en av stormaktenes ærend. Det er vi i Norges Fredsråd godt kjent med. Om man deltar i denne debatten med utgangspunktet at fiendebilder tross alt må dempes og at vi har et ansvar for å i det minste forstå (uten å forsvare) de ulike perspektivene som preger internasjonale konflikter, går det ikke lang tid før vi beskyldes for å enten være en klakør for Vladimir Putin eller en skjult propagandaorganisasjon for vestmaktene.

Falske nyheter

Diskusjonen vi fører høsten 2016 om falske nyheter har flere aspekter. Én av dem er den åpenbare bekymringen for at folk fatter beslutninger basert på rent oppspinn. Den andre store risikoen er utvanningen av informasjon, at ingenting simpelthen er til å stole på. Et problem er det enkle faktumet at det mangler uavhengige journalister på bakken. De risikerer både å kidnappes og å drepes om de oppholder seg i opprørskontrollerte områder.

Derfor var det spesielt å se at Klassekampen på sin forside den 14. desember slo opp at det pågikk en «massakre» i Aleppo, når FN-rapporten dette var basert på, ettertrykkelig slo fast at dette ikke foreløpig kunne bekreftes. Klassekampens redaktør kunne dagen etter medgi at man gikk litt for langt med denne forsiden. Det er bra med slik selvkritikk.

I 2011 så vi hvordan slike beretninger om påståtte massakrer og "folkemord" dannet hovedfundamentet i mediepropagandaen som skulle gjøre folk villige til å gå inn for bombing i Libya. Vi kan ikke tillate at det samme skjer i Syria.

Tvilsom uavhengighet

På motsatt side har du fortellingene som støtter Russlands syn. En representant for dette er den kanadiske såkalte «uavhengige» journalisten Eva Bartlett, som i et klipp som sirkulerer på sosiale medier angivelig «lærer mainstreamjournalistikken en lekse» Problemet med leksa hennes er at flere av påstandene beviselig er feil.

Blant annet hevder hun at ei lita jente ved navn Aya blir «resirkulert» av Syrias hvite hjelmer i flere av videoene deres, i propagandaøyemed. Faktum er at dette dreier seg om tre forskjellige jenter som dukker opp i forskjellige rapporter, men som tilfeldigvis har samme navn.

Bartletts insistering på at Al Quds-sjukehuset i Aleppo aldri har blitt bomba er også feilaktig propaganda fra Russland, som er lett å gjendrive om man henvender seg til Leger Uten Grenser, som tross alt har støttet dette sjukehuset.

Bartlett representerer en tendens der flere og flere, kanskje med god grunn, mister troen på de store mediene. Faren oppstår når kritikk og skepsis til mainstream-nyheter erstattes av tilsvarende mangel på kritikk av «alternative medier». Her har norske mediehus en viktig oppgave, om de skal forhindre tilstander som USA og Frankrike, hvor det snart bare er elitene som tror på det mediene skriver.

Propaganda hindrer hjelp

I et intervju med Klassekampen sist lørdag sier spesialrådgiver i de syriske fredsforhandlingene i FN, Jan Egeland, at drahjelpen fra Russland og USA har stoppet opp i forsøket på å nå en politisk løsning på konflikten. «Det hjelper ikke oss at de stridene partene har hver sine heiagjenger», fortsetter han.

Egeland har vært ute og tildelt syriske og russiske myndigheter hovedansvaret for det militsene gjør i Aleppo, men han anerkjenner i intervjuet samtidig at «vestlige medier og humanitære organisasjoner i for liten grad har vært oppmerksomme på overgrep gjort av opposisjonsgrupper. Det er fordi de som rapporterer om overgrep er partiske».

Heiagjenger for de stridende partene gjør fredsarbeid vanskeligere. De styrker troen på en militær løsning på konflikten og gjør at vi mister andre veier ut av uføret av syne. Det mangler åpenbart en stor grad av ydmykhet på begge sidene av det politiske spekteret som fører til en fastlåsing av posisjoner som ikke bringer partene noe nærmere hverandre.

Både deler av høyresiden og venstresiden diskrediterer hverandre på bakgrunn av at de tolker informasjon selektivt til inntekt for en styrking av sin egen virkelighetsforståelse. Dette gjelder spesielt i spørsmål knyttet til stormakter og våpenallianser.

Når dette blir en bærende dynamikk i ordskiftet om konflikter, ender vi i parallelle spor. Vi søker informasjon i selvrettferdighetens navn.

Det er både ofre for konflikt og vi som debatterer dem, dårlig tjent med.