Proffboksing og det moderne Norge

Med Cecilia Brækhus og den første proffboksekampen på norsk jord siden syttitallet, har en ny, moderne fortelling om boksing vunnet frem i vår kultur.

Cecilia Brækhus jubler etter å ha vunnet VM-kampen i weltervekt-klassen i Oslo Spektrum

Fortellingen om norsk boksing har blitt en fortelling om sterke, kvinnelige idrettsentrepenører som bryter gjennom og bringer oss videre fra det gamle forbuds-Norge, skriver Ytring-spaltist Knut Schreiner.

Foto: Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpix
Knut Schreiner
musikkredaktør i Tidal og kultursosiolog

Knut Schreiner er fast musikkspaltist i Ytring på radio og nett.

Lørdag ble det skrevet norsk idrettshistorie, da Cecilia «The First Lady» Brækhus entret ringen i Oslo Spektrum og slo knockout på franske Anne Sophie Mathis før folk hadde rukket å sette seg.

To år tidligere hadde Stortinget, med flertall i Høyre og Frp, opphevet forbudet mot proffboksing i Norge.

En overlykkelig Brækhus kunne da spise kake på Stortinget. Hun fortalte pressen at hun var glad for at hun ikke lenger kunne bli fengslet og stemplet som kriminell for å utøve sporten sin.

For historien om boksing og norsk kultur følger i dype politiske, ideologiske og moralske farvann.

Den halvt-colombianske bergenseren Brækhus ble verdensmester i proffboksing i 2012, og året etter utropt til årets navn på Idrettsgallaen.

Hun er veltalende, smart og utadvendt, kjent for å ha karaktertrekk som strider mot folks oppfatninger – eller fordommer – mot boksesporten. Dermed ble Brækhus en ambassadør som norsk boksing bare kunne ha drømt om.

Oslo Spektrum ble utsolgt på kort tid. Og det var langt flere kvinner enn menn som hadde kjøpt billett.

Samtidig viser forskning på norsk kvinneboksing at rekrutteringen har falt jevnt og trutt de siste årene. Man ser ingen Brækhus-effekt.

Blåstrømpenes heltinne

Likevel har Brækhus blitt et nasjonalt symbol i Norge. Det er lett å koble henne til den brede og litt diffuse forståelsen av moderne feminisme. Ikke som en helt for den venstreradikale kvinnebevegelsen som kjemper for likhet og rettferdighet i arbeidslivet, men som en helt for blåstrømpene – den liberale feminismen som setter den individuelle kvinnen i sentrum.

Cecilia Brækhus (i Cecilia Breækhus poserer sammen med statsminister Erna Solberg etter seieren

Statsminister Erna Solberg poserer sammen med Cecilia Brækhus etter seieren i Oslo Spektrum.

Foto: Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpix

Det mest historiske bildet fra lørdagens match, er nok ikke Mathis som henger over tauene, men statsminister Erna Solberg som smiler om kapp med boksedronningen.

Den tidligere kulturradikale avisen Dagbladet var lenge imot proffboksing, inntil Cecilia Brækhus entret ringen og offentligheten. Da var politisk redaktør Marie Simonsen plutselig for.

For at en sport skal få en populær utbredelse, må den være en metafor for de motsetningene og kampene som eksistere innenfor og imellom kulturer, og som befolkningen erfarer i sine daglige liv.

Boksing har siden etterkrigstiden hatt en mytisk status i kulturen. Symbolikken i boksing er ikke til å misforstå. Boksingen dramatiserer på primalskt vis oppgjøret mellom nasjonaliteter, etnisiteter, religioner, politiske ideologier i form av nevekamp. Men også ulike verdier og holdninger; pågangsmot versus forsiktighet, instinkt versus taktikk, ungdommelighet versus erfaring.

Boksingen dramatiserer på primalskt vis oppgjøret mellom nasjonaliteter, etnisiteter, religioner, politiske ideologier i form av nevekamp.

Kampen mot overmakten

Det klassiske motivet er den fattige og undertrykte afroamerikanske gutten som må kjempe seg ut av gettoen med bare nevene.

På sekstitallet ble dette motivet utvidet til å gjelde hele det afroamerikanske samfunnet: Muhammad Ali ble symbolet på selve borgerrettighetsbevegelsen. I den sammenheng bør det også nevnes at 2016 også er et historisk år i boksesporten av flere grunner: Muhammad Ali døde 3. juni i år.

Bildet på boksing som enkeltindividets kamp mot et undertrykkende system eller båndene som legges på deg av omgivelsene, har levd videre. Rocky Balboa var en vanlig mann som gjorde sitt for å holde seg unna bunnen av samfunnet. Han måtte kjempe for å klare seg i et samfunn der den amerikanske drømmen var fjernere enn noensinne.

I en nyliberalistisk tid, der det er alles kamp mot alle, der konkurranse gjennomsyrer selv den mest personlige relasjon, ble boksingen et symbol på hvordan ren viljestyrke, disiplin og velplasserte knyttneveslag kunne få deg opp og fram her i verden.

Bildet på boksing som enkeltindividets kamp mot et undertrykkende system eller båndene som legges på deg av omgivelsene, har levd videre.

Mange husker sangen fra Rocky filmen, «Eye of the tiger», av bandet med det betegnende navnet Survivor. Survivor var også tittelen på den amerikanske versjonen av tv-programmet Robinson-Ekspedisjonen, showet som for alvor introduserte en ny dog eat dog-tidsalder i Skandinavia, der det å ofre andre mennesker for å sikre din egen framgang ble en legitim og nødvendig personlig egenskap.

Sin egen lykkes smed

Med Cecilia Brækhus og den første proffbokse-matchen på norsk jord siden syttitallet, har en ny, moderne fortelling om boksing vunnet frem norsk kultur.

Det er ikke lenger noe vi assosierer med avbitte ører og Stælken Gundersen. Nå har det blitt en fortelling om sterke, kvinnelige idrettsentreprenører som bryter gjennom og bringer oss videre fra det gamle forbuds-Norge.

Unge norske jenter som er opptatt av sunnhet og helse, yrkeskarrierer og egen bolig, vil kanskje ikke løpe til sportsbutikken for å kjøpe seg et par boksehansker. Men forestillingen om at ting er tøft der ute – i jobbmarked, boligmarked, i «markedet» av venner og partnere – er kanskje sterkere enn noensinne.

Det er ikke bare Survivor som har hatt sanger om boksing i musikkhistorien. Listen er lang og inneholder bidrag fra alle sjangre. Det siste er OnklP & De Fjerne Slektningenes «Endelig hjemme», spesialskrevet for The Homecoming, og framført da The First Lady gjorde sin showbusiness-entré i Spektrum. Og sunget/rappet av Pål «OnklP» Tøien, en kar som selv har fått noen «smeller», og må daglig overvinne demoner på skulderen.

På sekstitallet fikk Simon and Garfunkel en hit sangen med «The Boxer». Alle som fikk med seg Skavlan i helga, så at kortvokste Paul Simon neppe hadde hatt en sjans i møte med Cecilia Brækhus.

Men i likhet med så mange andre låter, er bokseren her en metafor; en metafor for alle som har kommet til storbyen og gjort sitt beste for å klare seg i en tilværelse preget av ensomhet og konkurranse.

Det er et erkeamerikansk budskap; det er hver man for seg selv, man er sin egen lykkes smed; det handler om å holde ut, og selv etter å ha blitt slått ned og såret en rekke ganger, reise seg og fortsette som det du er – en fighter.

Hver uke kobler Knut Schreiner musikk med politikk og aktualiteter i Ytring på P2 søndag kl. 11. Dette innslaget ble sendt den 02.10.16. Schreiner er musikkredaktør i Tidal, musiker (kjent fra band som Kåre and the Cavemen, Euroboys, Turboneger) og kultursosiolog.