NRK Meny
Replikk

Problemet med pensum

En fast pensumliste i norsk litteratur er en dårlig ide.

Debattmøte om norskfaget

Litteraturkritiker Knut Hoem (nr.to f.v.) startet en omfattende debatt med sin kritikk av norskfaget. Men forslaget om en fastlagt pensumliste i litteratur er en dårlig ide, mener kronikkforfatteren. Her fra NRK Ytrings folkemøte på Parkteatret i Oslo 1.3.F.v. forfatter Unni Lindell, litteraturkritiker Knut Hoem, programleder Vidar Sem, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og 1.-amanuensis ved UiO Marte Blikstad-Balas.

Læreres rolle og arbeidsoppgaver er under stadig debatt, og akkurat nå er det norskfaget som står for tur. Litteraturkritiker Knut Hoem startet debatten etter å ha lest sønnens lærebok, Kontekst, som han opplevde som skjønnlitteraturløs.

Et demokratisk problem

Det er lite som er mer gledelig enn en offentlig debatt som fremmer god skjønnlitteratur, men der Hoem trekker slutningen at klare pensumlister og en litterær kanon er nødvendig, vil jeg advare mot det samme.

Min største bekymring handler om at kanonisering av litteraturen i skolen kan bli et demokratisk problem. I generell del av læreplanen står det om opplæringa at «Ho må fremje demokrati, nasjonal identitet og internasjonalt medvit.»

Perspektivmangfold og det å lytte til stemmene til alle deler av befolkningen er selve grunnsteinen i demokratiet. Og litteraturen er et av våre beste virkemidler.

Litteratur handler blant annet om å speile samfunnet. Men litteraturen kommer aldri til å belyse alle temaer fra alle sider. Problemene med å velge ut litteraturen som skal inn i en slik kanon, er mange. Hvem skal sitte med definisjonsmakta over hva som er kvalitetslitteratur?

Kanonisering av litteraturen i skolen kan bli et demokratisk problem.

En risikerer å marginalisere de perspektivene som ikke anses som viktige for definisjonsmakta på utvelgelsestidspunktet. Tenk bare om vi skulle laget en offisiell litterær kanon mens vi fremdeles drev med fornorskingspolitikk.

Synet på historien endres

Norges nasjonsbygging er bygget på forestillingen om den norske bonden. Litteraturutvalget ble deretter, med bonderomantikk og fortellinger om skog. Mye av utvelgelsen har foregått i ettertid. Sagalitteraturen fikk sin renessanse på grunn av dette.

En litterær kanon handler om å ta vare på fortida, men forestillinger om fortida kan jo forandre seg i nåtida. Kanskje vi en dag innser problemet med at kulturarven vår består av fortellinger om hundrevis av bønder og så godt som ingen fiskere?

Tenk om vi skulle laget en offisiell litterær kanon mens vi fremdeles drev med fornorskingspolitikk.

Og hva da med «kvinnelitteraturen»? Burde vi ikke ha lært noe av at kvinners stemmer har vært utelukket fra kulturliv og offentlig debatt gjennom mesteparten av historien? Når målet er litterær kanon, risikerer vi å ende opp med perspektivrangering i stedet. For problemet har aldri vært at ikke kvinner er i stand til å skrive god litteratur.

Les videre: Debatten om norskfaget: Hva er greia?

Viktige tekster blir utelatt

En risikerer også å havne i en «eliten mot folket-felle». Debatten om kulturrådets innkjøpsordning minner oss om at det finnes litteratur som er viktig for den enkelte, men som «kultureliten» ikke ser den litterære verdien av. Hvor skal vi gjøre av tekstene som kanskje ikke er stor litteratur, men som likevel sier noe viktig?

Hvor skal vi gjøre av tekstene som kanskje ikke er stor litteratur, men som likevel sier noe viktig?

Diskusjonen om hva som er god og viktig litteratur, har dessuten et enormt potensial når den trekkes inn i klasserommet. Jeg vil at mine elever skal utvikle seg til å kunne vurdere hva som god litteratur, og ikke bare godta det de får servert av myndighetene eller læreren sin.

Selv om jeg ikke vil ha en litterær kanon, heier jeg på alle som gjør god litteratur tilgjengelig for norsklærere – og jeg synes vi skal fortsette å lese både Bjørnson og Ibsen.

SE: Folkemøte- hva er galt med norskfaget?

NRK Ytring inviterer til debatt. Direkte fra Parkteatret i Oslo, med bl.a. kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, litteraturkritiker Knut Hoem, lærere og elever.