Denne uka kunne lekkasjer fra FNs Klimapanels siste rapport fortelle at konsekvensene av klimaendringene kan bli enda mer alvorlige enn vi tidligere har trodd. Det betyr at vi må få fart på klimapolitikken, og at klima må gripe inn i alle samfunnssektorer.
I Norge står veitrafikken for en femdel av norske klimagassutslipp. Hvis miljøalternativene er gode nok er det lett å få ned disse utslippene. Men det forutsetter at politikerne ser hele transportpolitikken i et klimaperspektiv, og at de gode klimatiltakene kommer i stedet for flere veier og bedre tilrettelegging for bilen. Det forutsetter en reell prioritering mellom de forurensende og de miljøvennlige prosjektene.
Da er meningsløst å sette penger til jernbane opp mot penger til kollektivtransport i byene. Det skygger for den virkelige utfordringen: at politikerne fortsatt ser på trafikkveksten på veiene nærmest som en naturlov, og ikke klarer å prioritere klimaløsningene foran bilen.
Ole Brumm-politikk
I Nasjonal transportplan for 2014 til 2023 legger regjeringa opp til å bruke 311 milliarder på vei. Til sammenligning vil de bruke om lag 177 milliarder på jernbane og kollektivtransport til sammen. Det tilsvarer den summen som skal brukes bare på å bygge nye veier.
Det store, overliggende problemet i norsk transportpolitikk er ikke at T-banen i Oslo taper mot jernbanen – det er at kollektivtrafikken fortsatt taper for bilen.
Det er fortsatt for mange politikere og planleggere som ser på trafikkveksten på veiene som en naturlov vi må legge til rette for, til tross for forskning som viser at vi ikke kan bygge oss ut av køproblemene. Og hovedregelen er fortsatt at klimatiltakene i transportsektoren kommer i tillegg til store kapasitetsutvidende veiprosjekter. Framtidig trafikkvekst på veiene er ikke en naturlov, men avhengig av at politikerne legger til rette for det. Når de ikke klarer å prioritere mellom bil og kollektiv, blir resultatet bare at vi får flere reiser med både tog og bil. Det er kanskje en seier for politikerne som tar æren, men ikke for miljøet.
Denne «ja takk, begge deler»-tankegangen har fått dominere i transportpolitikken alt for lenge. Resultatet blir at vi tar for gitt at bare en viss andel av samferdselspengene kan brukes på klimaløsninger. Dermed blir det krangling om hvem som får mest og minst av jernbane og T-bane, i stedet for at flere stiller spørsmål ved at størstedelen av kaka fortsatt går til vei.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Bilen blir vinneren
Greenpeace mener selvsagt ikke at alle bevilgninger til vei skal kuttes. Det er viktig å bruke penger på trafikksikkerhet og vedlikehold av det veinettet vi har. Problemet er de store summene som brukes på kapasitetsutvidelser på motorveiene. I Nasjonal transportplan-perioden skal det bygges 380 kilometer ny firefeltsvei, ifølge regjeringa. Utbygging av dobbeltspor på Østlandet (fra Oslo til Halden, Skien og Lillehammer) er ikke prioritert gjennomført i løpet av planperioden, mens store deler av motorveiene som går parallelt blir firefeltsvei. Når jernbanen stadig bygges ut etter bit for bit-prinsippet, taper den i konkurransen med bilen. Hvis vi skal flytte passasjerer og gods fra veien og over på jernbanen må vi sørge for at jernbanen er det mest attraktive alternativet.
Også innad i de store byene er politikerne nødt til å prioritere kollektivtrafikken foran bilen. Så lenge de tillater utbygging av motorveiene inn til byen, som gjør det mer fristende å velge bilen inn til sentrum, og ikke tør å innføre restriksjoner mot bilbruk i byen, ja så er det begrenset hvor stor klimaeffekt kollektivsatsingen har. I Oslo, for eksempel, er kapasiteten sprengt i rushtiden, ikke bare på T-banen, men også på veiene i sentrum. Det hjelper lite å sette inn flere busser hvis de bare står og stamper i den samme køen.
Klimagassutslippene fra veitrafikken fortsetter å øke, til tross for at vi de siste årene har sett store økninger i bevilgningene til jernbane og vilje til å satse på kollektivtrafikk i de store byene. Og utslippene vil trolig fortsette å øke også de neste ti årene, med mindre politikerne innser at klimaløsningene stadig taper for bilen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Må prioritere
Det er meningsløst å sette penger til jernbane opp mot penger til kollektivtransport i byene. De konkurrerer ikke om de samme passasjerene, og burde heller ikke trenge å krangle om de samme pengene.
Skal vi klare å redusere utslippene fra transportsektoren, og flytte reisende og gods over fra veien til tog, buss, trikk og bane, trenger vi en storsatsing både på utbygging av jernbane og på kollektivtilbudet i de store byene. Men det alene holder ikke hvis vi ikke samtidig gjør det mindre attraktivt å velge bilen i byen og på de strekningene hvor det fins et miljøvennlig alternativ.
Hvis vi skal komme noen vei i klimapolitikken, må vi slutte å sette ulike miljøtiltak opp mot hverandre. Vi er nødt til å se hele samfunnsutviklingen i sammenheng. Da må politikerne slutte å si «ja takk, begge deler» til vei og kollektiv, eller kjempe for sin egen veistubb. Vi er nødt til å prioritere klimaløsningene framfor flere forurensende veiprosjekter.
