Året som har gått har vist oss at både overvåkning og mobbing skjer i stor skala gjennom sosiale medier. Gjengivelser av andres private samtaler og øyeblikk har blitt viral humor for massene. Gjengivelsene utgjør også noen av de mest populære sakene for en ny generasjon sosiale nyhetsmedier. Tenker vi oss egentlig om før vi deler og liker oss langt inn i andres privatsfære?
Ta skribenten Melissa Stetten. Hun gjenga tidligere i år en samtale med skuespilleren Brian Presley på Twitter. Der hevdet hun at Presley under en flytur villig vekk fortalte om sine kjærlighetsproblem – og om at han ikke helt ut er en tørrlagt alkoholiker, slik han selv har sagt. Hun sa det kanskje klarest da hun etterpå twitret:
Det kan godt være – og hun er ikke alene om å offentliggjøre egne og andres samtaler via sosiale medier.
Lik det, del det
Hungeren etter virale klikkvinnere har gjort alt du gjør til mulig råstoff for en Twitter-hit. En privat samtale kan når som helst bli mat for Buzzfeed, Gawker eller Huffington Post. Uten publiseringsetikk, uten at noen spør deg, uten at du overhodet visste at du var on the record.
2013 har gitt oss mange eksempler, blant annet fra komiker Kyle Ayers som kringkastet morsomme utdrag fra en angivelig par-krangel i Brooklyn, med emneknaggen #roofbreakup. Han gjenga deler av samtalen og beskrivelser av paret.
«Jeg tror ikke vi trenger å snakke om dette her oppe, med en fremmed fyr like ved oss» twitret Ayers, og la til «oi oi – jeg er han fyren», uten videre betenkning rundt situasjonen. Ville Ayers likt det at noen kringkastet hans eget samlivsbrudd? Mange andre ville nok likt det. På Facebook.
Klikk(en)
Under årets største amerikanske høytid, Thanksgiving, ble det for alvor klart at gjengivelses-fenomenet begynner å bli problematisk. «Denne episke samtalen vinner Thanksgiving» og «Denne dama fikk som fortjent» kunne vi lese i store amerikanske og internasjonale medier midt blant helligdagene. Fete typer feiret at tv-produsenten Elan Gale hadde gjengitt en kranglete medpassasjers samtale med kabinpersonalet på Twitter.
Saken ble plukket opp av Buzzfeed på gøy, og servert som en nyhet i tradisjonelle medier. Sistnevnte famler så alt for ofte i blinde etter en sak som kan gi saftige klikktall og vise vei ut av det økonomisk uføret. Men det ligger det ingen frelse i.
Det som gjør Gale spesiell, er at han ikke bare gjenga. Han grep inn, med Twitter-klikken sin på slep. Etter Gales oppfatning hadde medpassasjeren vært ufordragelig mot flybesetningen fordi hun var bekymret for ikke å nå hjem i tide til takksigelses-feiringen.
Gale tok ikke bare hevn ved å offentliggjøre kvinnens samtale, men også ved å ytterligere gjøre narr av henne. Han twitret bilder av lapper han sendte henne, og avsluttet i grove, seksuelt ladete ordelag med å oppfordre «Diane» til å søke ham opp på nett. Der ville hun få se hva han hadde skrevet, og alle kommentarene han hadde fått.
Som representant for en ny type folkelighet, mente Gale at dette nok skulle få henne til å innse at man tross alt må oppføre seg som folk. Det hele skal ha endt med at «Diane» slo Gale i fjeset på flyplassen – og et stort publikum som klikket på uretten som ble begått. Ikke på Gale selvfølgelig. På «retweet».
Hva betyr personvern?
At så mange lignende saker dukker opp samtidig er ikke tilfeldig. Det er grunn til å spørre seg hvor mye – eller lite – folkeskikk vi har tatt med oss inn i den digitale sfære, når vi tyr til allmenn- og latterliggjøring av private samtaler for å få oppmerksomhet. Dette er noe disse tilsynelatende episke samtalene illustrerer. Særlig etiske er de neppe.
Spørsmålet er om ytringsfriheten er tjent ved at man blir mindre tilbøyelig til å ha personlige samtaler i det offentlige rom. I følge Jan Egeland begrenset diplomater innholdet i sin korrespondanse kraftig av frykt for lekkasjer etter Wikileaks-avsløringene. Hvis vi alle villig vekk lekker detaljer fra andres privatliv til den brede offentlighet – vil det også få en effekt på hva vi er villig til å si til hverandre? I ytterste konsekvens, kan det påvirke ytringsfriheten og demokratiet?
Dette er på mange måter den andre siden av det varsleren Edward Snowden forteller oss. I sin «alternative christmas message» forteller han at barn som vokser opp i dag, i en verden der alt du gjør overvåkes, aldri vil få vite hva privatliv er. Dermed vil de ikke fullt ut kunne utvikle seg som mennesker, med mindre vi stopper masseovervåkning og gjeninnfører privatlivets fred.
Disse hendelsene bør få oss til å reise noen prinsipielle spørsmål om hva ordene «privatliv» og «private samtaler» betyr i dag – og «overvåkning». Vi bør gå i oss selv og se på hvordan vi behandler andre – ofte ukjente – menneskers samtaler på.
Det kan være vanskelig å snu trenden, når selv medienes lengsel etter virale hits er med på å bygge undertrykkende samfunnsmekanismer i beste DDR-stil. Oppslaget «Stasi goes viral» ville fått selv meg til å klikke.
Gale Gale
Å bli kjent med private samtaler, offentliggjort på en fremmeds premiss, gjør at den utenforståendes versjon av historien gjerne blir stående som den endelige og offentlige fortellingen. For skuespilleren som snakker med sidemannen, paret som krangler på et tak i New York og for en person som er på vei hjem til Thanksgiving og har en dårlig dag. Disse private hendelsene blir offentlige, og videreformidles av en person som gjerne vil ha publikum til å le.
Gale har selv gått ut og hevdet at hans historie var oppspinn fra ende til annen. Enkelte medier – Huffington Post og Buzzfeed – som løftet fram den opprinnelige historien, var på flekken og lagde saker på «twitreren som lurte oss alle» til glede for publikum, uten å kommentere sin egen manglende kildebehandling og delaktighet i å spre feilinformasjonen. Gapestokken var jo allerede brukt og Gale hadde manet fram sitt digitale publikum – mobben som skulle straffe en annen for det han selv oppfattet som ubehøvlet framtreden.
Meroffentligheten
Men hvorfor videreformidles disse samtalene av store medier? Man kan spørre om det også har klikket for pressen.
For noen dager siden skrev Luke O’Neil i Esquire at dette var «året vi ødela internett». Han peker på at vi instinktivt reagerer på den konstante strømmen av informasjon vi får fra nettet med først å dele og stille spørsmål etterpå. Men det å stille spørsmål er jo egentlig ikke vår jobb. Kanskje noen i pressen kan sjekke? Dessverre er ikke dømmekraften skarpere der heller. Dette gir katastrofale følger for journalistikken og ikke minst samfunnet.
Folkelighet og folkeskikk hører sammen. Det har ikke offentlig liv og privatliv tradisjonelt gjort – men sfærene er ved å møtes på grunn av de sosiale mediene. Den nye digitale offentlighet krever en sterkere bevissthet om slike skiller.
Bråmoden og umoden atferd gjør seg sant å si like lite i en digital innpakning som i en analog. Men de digitale spor etter feiltrinn bør gjøre oss ekstra årvåkne. Særlig unge skal leve lenge i en digital meroffentlighet. Å tillate skadefryd over andre kan lett ende opp med å ramme oss selv.
