Olav Brostrup Müller er fast spaltist i Ytring på radio og nett.
Fredag for en uke siden satte jeg meg på toget på Lillehammer stasjon for å dra til Oslo. Det var en strålende vinterdag, med løfter om en fabelaktig helg.
På et annet tog, på samme tidspunkt, satt en voksen mann som kjørte i motsatt retning. Muligens så også han for seg nokså spesiell helg. Han var nemlig på veg til Lillehammer stasjon, der skulle han møte en 13-åring som ville ha sex med ham.
Det vil si. Det var i hvert fall det han trodde. For da han ankom stasjonen, var det ikke en interessert mindreårig han møtte, men isteden representanter for den private organisasjonen «Barnas trygghet». De hadde rett og slett satt opp en felle for ham.
– Når han skriver at han har begått overgrep mot flere mindreårige, tenkte vi at det var på sin plass med en konfrontasjon, uttalte en av aksjonistene til NRK, som for øvrig opplyser at organisasjonen drives av småbarnsfedre hindrer overgrep mot barn ved å opprette falske profiler på nettet.
Mannen på stasjonen innså dermed kjapt at det ikke kom til å bli noe møte med 13-åringen han trodde han hadde kommunisert med, og ble raskt plukket opp av politiet, som for øvrig ga organisasjonen «Barnas trygghet» skryt for innsatsen.
Organisasjonen avviste at de hadde framprovosert hendelsen, og reiste fra byen som helter, til stor hyllest i lokale kommentarfelt.
«I dette tilfellet mener jeg de gjorde en bra innsats» uttalte en av byens politijurister til lokalavisa.
Det er ikke lenge siden vi hadde en debatt rundt Soldiers of Odin, en direkteimportert borgerverngruppe bestående av et 20-talls menn med et 20-talls studiepoeng til sammen.
De sa de skulle beskytte samfunnet mot kriminelle utlendinger, men ble stort sett bare ledd bort. Var det bare de stygge jakkene deres som gjorde at vi avviste dem? Hadde vi syntes initiativet med å drive privat politivirksomhet hadde vært lettere å svelge, dersom det var kjeveortopeder og bankfolk som patruljerte gatene, og ikke en gjeng tidligere straffedømte?
Og det bringer meg tilbake til de tre småbarnsfedrene i «Barnas trygghet» som sto og ventet på Lillehammer stasjon. Hadde vi gitt samme bifall dersom det ikke var «Barnas trygghet», men «Barnas mujahedin» som sto der, klare til å konfrontere den intetanende overgriperen med at pedofili er forbudt i Islam?
Hva om de tre aksjonistene på perrongen hadde vært tunge narkomane, som tilfeldigvis hatet overgrep mot barn og hadde fått nok av politiet lot slike folk få herje fritt?
Etter hundrevis av år med tull, rot, rykter og mer eller mindre improvisert blodhevn, har vi til slutt landet på en tålelig velfungerende modell her i landet: Staten dømmer. Staten pågriper. Staten håndhever loven.
Tidvis er det et frustrerende system. Det betyr blant annet at man i enkelte tilfeller må vente på en politipatrulje som aldri kommer, eller se opplagte saker bli henlagt. Skyldige går fri. Det er klart det er frustrerende. Problemet er bare at vi egentlig ikke har noe godt alternativ.
Akkurat det premisset – det med at vi ikke har noe godt alternativ – blir stadig oftere utfordret.
I møte med barnevernet og Nav, for eksempel, har nordmenn gått på nettet og hengt ut saksbehandlere de føler seg motarbeidet av. Hva skal man egentlig med en sivilombudsmann, fylkesmann, gravejournalistikk eller rettsvesen, når man har et helt Facebook å fylle, gjerne med en salig blanding av anklager, personopplysninger og løsrevne sitater?
De offentlig ansatte er fritt vilt, og har de først fått mistanken mot seg, er de skyldige til det motsatte er bevist.
Slik er livet i den uredigerte offentligheten. Ikke bare mener vanlige folk at de helt fint kan gjøre medienes jobb, de mener også at de er vel så skikket som leger og sosialarbeidere til å foreta treffsikre beslutninger i kompliserte saker. Og i fjor, under den såkalte Hemsedal-saken, gikk vi visst rundt og var høyt kvalifiserte lekdommere hele gjengen.
Trolig har Norge ikke hatt flere jusseksperter siden forrige istid, enn vi hadde i de ukene der.
Er det en ny selvtillit som har vokst fram hos enkelte? På togstasjonen står i hvert fall en gruppe private borgere klare til å konfrontere en antatt pedofil mann – til politiet og publikums velsignelse. De er sikre på at de gjør oss alle en tjeneste.
Personlig engasjement, heter det. Hvor mye personlig ansvar det følger med rollen, derimot, er fortsatt høyst uklart.
HØR Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.
