Katerini T. Storeng ved Senter for utvikling og miljø ved UiO er prisverdig umusikalsk i sin kronikk, «Bill Gates holder hoff for Norges ledere» (15.11). For med dette setter hun fingeren på en trend hva angår bistandsarbeid det er grunn til å debattere. Ikke minst her i Norge, hvor godhetsregimets elite, som påpekt av Terje Tvedt , har kunnet sirkulere fritt og uten skam mellom toppstillinger og verv i næringsliv, politikk og frivillige organisasjoner , inkludert forskning, for fra toppen av disse systemer å fortsette sin resirkulerende stollek («Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen», 2009).
En synlig effekt av dette er at stadig mer av det globale bistandsarbeidet innen helse har blitt overtatt av private aktører, samtidig som FNs bistandsarbeid innen helse har blitt mer og mer marginalisert. Og det med særdeles god drahjelp fra et knippe av norske godhets-arkitekter.
Gro og læreguttene
Det var for eksempel Gro Harlem Brundtland i egenskap av generaldirektør i WHO som tok initiativet til etableringen av såkalte public private partnerships for å skaffe WHO mer ressurser. Dette var ikke en dårlig idé i og for seg, men konsekvensen er at den reelle beslutningsmyndigheten i organisasjonen i dag ikke lenger ligger hos FNs medlemsland, men hos store private aktører, ikke minst den globale farmasøytiske industri.
Men også hennes to mest profilerte læregutter Jens og Jonas har her spilt sine roller. Jonas Gahr Støre som stabssjef for WHO-Gro og senere utenriksminister. Jens Stoltenberg som sentral støttespiller i Bill Gates’ vaksineprosjekt , GAVI, og som co-chair i FNs high level panel for å reformere og effektivisere organisasjonen. «Delivering as One», som forelå i 2006, inneholder mange kloke forslag til hvordan systemet kan reformeres og effektiviseres, men med på lasset fulgte også en variant av New Public Management, såkalt results-based mangement. At et slikt system ble foreslått forsterket i en tid hvor stadig flere medlemsland kanaliserer mer og mer av sine bistandsmidler til private aktører, bidrar ikke bare til å marginalisere FN-systemet som aktør, men også til å markedsorientere organisasjonen og overlate mer og mer av styringen i private hender.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook og Twitter
Privat godhetsgigant
Jens, sammen med Jonas, har imidlertid vært aktiv også på andre måter som har potensert markedsorienteringen av det globale helsearbeidert. Dette ble 1. juni 2012 media-mediert på følgende måte av Aftenposten: «Hillary Clinton fikk 500 millioner grunner til å elske Norge». Bakgrunnen var at regjeringen hadde gitt løfte om inntil en halv milliard kroner til et av Clintons hjertebarn, prosjektet «Saving Mothers, Giving Life». Det leserne i tillegg ble informert om var at USAs regjering hadde besluttet å gi 460 millioner kroner til prosjektet.
Ikke i noe norske medie ble det opplyst at en privat aktør i dette godhetsprosjektet var den farmasøytiske giganten Merck, gjennom initiativet Merck for Mothers. På Mercks nettsider framstilles dette som et unique public-private partnership, noe det utvilsomt er. Unikhet er imidlertid ingen garanti for at partnerskapet vil virke slik man kanskje hadde håpet. For å utdype denne påstand er det på sin plass å se litt nærmere på de to andre aktørene i partnerskapet, USA og Merck.
LES OGSÅ: «Urimelig kritikk av Bill Gates» (19.11) av Jørgen Ljønes
Budsjettfrys
31. oktober 2011 vedtok UNESCOs generalforsamlig å oppta palestinerne som fullverdig medlem av FNs organisasjon for kultur, vitenskap, utdannelse og kommunikasjon (UNESCO). Et overveiende flertall av FNs medlemsland (107) stemte for forslaget. Israel og USA stemte imidlertid imot, og besluttet med øyeblikkelig virkning å fryse sine årlige bidrag til UNESCO. Følgen er at organisasjonens budsjett de siste to år er blitt redusert med om lag 20 prosent, nesten 400 millioner kroner.
Dette budsjettfryset har ført til at utdannings-programmer for hundretusenvis av barn og unge nå ligger nede. I et helse-perspektiv er dette svært alvorlig. For er det noe vi i dag vet så er det at mangelen på utdanning er den parameter som slår sterkest ut hva angår menneskers helse. At Norge bare 10 måneder etter USAs bølle-opptreden i FN-systemet inngikk et partnerskap utenfor FN-systemet med nettopp USA for å arbeide for å sikre gravide, fødende og nyfødte i afrikanske land bedre helse er i beste fall umusikalsk. I verste fall vil dette bidra til en ytterligere marginalisering av FNs rolle i arbeidet for å fremme menneskers helse.
Global stollek?
Enda underligere fortoner dette initiativ seg når man tar nærmere i øyesyn den tredje aktøren i partnerskapet. På sine nettsider framstiller Merck seg som «a global healthcare leader working to help the world be well». At Merck gjennom et av sine produkter, det smertestillende medikamentet Vioxx, har forårsaket «the single greatest drug safety catastrophe in the history of this country [USA] or the history of the world» (utsagn fra FDAs representant under Senats-høringen i 2004), framstilles imidlertid på samme nettside særdeles velfrisert. Dette skjer på tross av at Merck for å unngå flere rettsaker fra pasienter og deres familier siden 2007 har måttet betale i underkant av 6 milliarder amerikanske dollar for å bøte på denne katastrofen.
At Jens og Jonas satset hundrevis av millioner av offentlige kroner på et godhetsprosjekt med en slik aktør på laget gir grunn til å spørre om guttene hadde sovet i timen, eller om de bare har fortsatt den markedsorienteringen av det globale helsearbeidet mor Gro igangsatte som generaldirektør for WHO.
Eller kanskje er det bare snakk om en globalisert variant av den omtalte stolleken?
