Hopp til innhold

Prisen på det som er gratis

Vi deler villig vekk vårt privatliv på nettet. Men noe kan være i ferd med å skje.

US-COMPANY-IT-INTERNET-TAKEOVER-FACEBOOK-INSTAGRAM

Vi deler stadig mer av privatlivet vårt, men kanskje begynner vi å bli mer oppmerksom på konsekvensene: Det å dele har en pris, enten nå eller senere, skriver Olav Brostrup-Müller.

Foto: THOMAS COEX / Afp

Olav Brostrup Müller er fast spaltist i Ytring på radio og nett.

For ti dager siden sjekket Jan Halvard inn på sitt lokale sykehus på Instagram og la kort tid etter ut et bilde av nyresteinen sin.

«Skal bli godt med nystekte boller. Men rart å ha kateter. Første gang med dette», skrev Jan Halvard og viste fram nyresteinen sin, pluss utsikten sin fra rommet, pluss fire andre bilder på sykehusoppholdet.

Noe har skjedd med oss. Fra å være et folk som ikke tør snakke høyt på bussen, har nordmenn plutselig blitt en gjeng som flekker private øyeblikk uten å nøle – frokosten på senga, bryllupsreisen, skatteoppgjøret, de første klynkene på en fødestue. Alt skal deles.

Vi deler det meste

I 2016 har verbet «å dele» blitt en del av grunnforutsetningene for den norske levemåten. På mange arbeidsplasser snakkes det om å ha en "delekultur". Stadig flere overprisede foredragsholdere og hipster-økonomer snakker varmt om den nye "delingsøkonomien". Og få steder deles det like mye som i mediebransjen – for deler av norsk presse har delinger på Facebook blitt en variant av morfin på dødsleiet.

Noe har skjedd med oss. Fra å være et folk som ikke tør snakke høyt på bussen, har nordmenn plutselig blitt en gjeng som flekker private øyeblikk uten å nøle.


Siste trend, ifølge Dagbladet, er at ungdom legger ut live-feed fra soverommet sitt på Facebook. Man kan jo si at TV-trenden som ga oss "Hurtigruta minutt for minutt" tok mange TV-folk og medievitere på senga, men enda merkeligere er det altså at man nå kan ta folk på senga, bokstavelig talt, i deres eget soverom, minutt for minutt.

Verbet "Å dele" kommer for øvrig av norrønt deila, som betyr å skille/ta del i/ strides. Den siste betydningen lever i dag videre på nynorsk, og er knyttet til bråk og kjefting. Man skal altså ikke gå lenger enn til ordlista for å finne ut at rett under dette joviale verbets overflate, ligger det en hel masse konflikter gjemt.

Kort fortalt: Det å dele er forbundet med kostnader, enten nå eller på et senere tidspunkt. Likevel deler vi stort sett alt med omverdenen.

Tar sjanser

Risikoen er liksom så liten. Det finnes jo så mye informasjon der ute fra før uansett, om noen skulle finne ut noe om deg ville det jo bare drukne i alt det andre. Derfor vekker ordet «informasjonssikkerhet» fortsatt bare marginalt sterkere følelser enn ord som «kommunereform» og «kompetansekartlegging».

Smarttelefonen er også en slags støvsuger: Den suger bygatene våre tomme for innhold.

Men noe er muligens i ferd med å skje. Eksperter mener at 2016 kommer til å bli året da internettbrukerne kommer til å miste uskylden. Stadig flere har begynt å bekymre seg for utbredelsen av såkalt ransomware. På det amerikanske radioprogrammet «On point with Tom Ashbrook» fortalte nylig en firebarnsmor om hvordan hun plutselig en dag fikk samtlige av familiens fotoalbum stjålet av en ukjent hacker, med beskjed om å betale løsepenger for å få tilbake filene.

Nytt er også at det ikke lenger bare er privatpersoner som rammes av digitale landeveisrøvere, men også kritisk infrastruktur som sykehus – med alt hva det impliserer av personvernproblematikk og trusler mot liv og helse.

Mer sårbare

Har vi hørt om slike farer før? Jo da, i godt og vel 20 år har de gnålt, men følelsen av nettet som et varmt, fritt og deilig sted vil liksom ikke slippe taket likevel. Siden midten av 90-tallet har vi derfor tatt villig tatt imot, uten å snakke spesielt mye om hva vi egentlig betaler med, og hva sluttsummen blir. Stadig større deler av våre liv, vår aktivitet, våre drømmer og lengsler, styres av og samles på hendene til et lite knippe multinasjonale selskaper.

Smarttelefonen du holder i hånda, for eksempel, er ikke bare et fantastisk redskap, det er også en slags støvsuger: Den suger bygatene våre tomme for innhold: Reisebyråene er borte for lengst, det samme er fotobutikkene. Platebutikkene har forsvunnet. Bankene tilbyr snart bare en nettbankløsning og et telefonnummer som leder til et eller annet callsenter i en annen by. Lekebutikkene sliter, mens bokhandlene på mirakuløst vis har klart å holde stand hittil. Avisredaksjonene tømmes.

Datagigantene vinner

Facebook og Google har allerede sikret seg en stor del av det norske annonsemarkedet, langt over 3 milliarder kroner totalt, og de betaler knapt nok skatt. Andre kostnader, som for eksempel privatlivet vårt, er det vanskelig å regne seg fram prisen på – men vi kan regne med at det har vært kjøpers marked litt for lenge nå.

Stadig større deler av våre liv samles på hendene til et lite knippe multinasjonale selskaper.

Fortsatt er vi som indianere på stranden i en del av disse spørsmålene. Naive, nakne barn som troskyldig tar imot det vi blir budt av perler og glass. Men internett gir og internett tar. Og det spørs om ikke flere av oss kommer til å begynne å forstå den fulle kostnaden av ting som er gratis.

I mellomtiden kan vi kose oss med bildet av nyresteinen til Jan Halvard.

Takk for at du delte.

  • HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.