– Jeg forstår at Den olympiske komiteen må overholde reglene likt over hele fjølen.
Det sier Jan Phelan, moren til Sarah Burke, en skistjerne fra Canada som kjempet for at freestyle skulle inkluderes i OL. I 2014 er freestyle på programmet, men Burke er borte; hun døde etter en skiulykke i 2012, 29 år gammel.
Moren til Burke utviser altså større forståelse for Den internasjonale olympiske komiteen (IOC) sin avgjørelse enn hele Norge til sammen.
Siden Burkes bortgang, har mange av hennes kollegaer gått med klistremerker på utstyret sitt for å minnes henne. IOC har bedt dem om å finne andre måter å hedre Burke på. Det er altså ikke bare det norske laget som bes finne en annen måte å hedre de avdøde på, innenfor reglene.
Mens vennene til Burke tar IOCs bestemmelse til etterretning, og finner andre måter å minnes Burke, går det norske idrettsforbundet trampende til IOC med krav om regelendringer.
Gerhard Heiberg har blitt hudflettet hjemme i Norge for å viderebringe et budskap fra IOC om at vi fremstår som arrogante overfor andre land. Hårsåre nordmenn har ikke spesielt lyst til å reflektere over om hans budskap stemmer, eller om IOCs avgjørelse rett og slett er fornuftig, saklig og objektiv.
LES OGSÅ: IOC-presidenten: Ikke riktig å vise sorg under konkurransen.
LES OGSÅ: Heiberg slår tilbake mot kritikken.
Skal IOC moralisere?
«Gamle menn som lever i en boble, veldig langt i fra de følelsene som gjorde at langrennsjentene gikk med sørgebånd. Det viser fram en firkanta komité, som er frenetisk opptatt av å beskytte sine egne regler», oppsummerer Harald Stanghelle i Aftenposten ganske fint det norske synet på saken.
Stanghelle har helt rett i at IOC tolker reglene sine på en firkantet måte, men det betyr også at deres avgjørelse har absolutt ingenting å gjøre med en påstått manglende bakkekontakt med følelser. Følelser har ingen plass i objektive, prinsipielle avgjørelser. Å appellere til følelser for å argumentere for at reglene ikke bør gjelde, er en eneste lang tankefeil.
Saken om den canadiske Phelan og hennes datter påminner oss om at IOC overholder reglene sine likt for alle, uansett hvilke spesielle omstendigheter man måtte mene gjelder.
Det er ironisk at de samme som hyler mot IOCs avgjørelse tilsynelatende ønsker at nettopp dette organet de hater skal begynne å moralisere fra sak til sak, basert på egne subjektive vurderinger. Skal IOC bli et moralpoliti som velger hvilke markeringer er passende og upassende – fremfor en prinsipielt ryddigere policy om at ingen er det?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Kan man alltid tøye reglene?
Det er ikke det at reglene er hugget i stein og ikke kan endres, og IOC har signalisert at de vurderer en evaluering av dem etter OL. Feilen Norge gjør er å bryte regelen først, og så argumentere for endring, med sitt brudd som argument for at endring må skje. President Nixon mente i sin tid at «dersom presidenten gjør det, er det ikke ulovlig». Er det slik Norge ønsker å opptre?
Mange nordmenn gir nå uttrykk for at reglene er hinsides enhver fornuft, noe de tilfeldigvis oppdaget etter idrettsstjernene våre brøt dem. Er reglene fra en forbigått tid? Skal man myke dem opp og la folk «være mennesker» mens de deltar i OL?
Fra trygge, snille, koselige Norge – som vet bedre enn alle om alt – er det lett å synes at man må kunne utvise skjønn med slike regler, og la forståelige brudd gå uten bemerkning. Hvis man har hjertet på rette sted, skal man visst få lov til å tøye eller bryte reglene, er den unisone beskjeden fra Norge.
Alle vil markere sitt
Hva skjer når et annet land har lyst til å markere noe vi syns er forkastelig?
88 land deltar på OL i Sotsji, alle med sin kultur, sin politikk, sine verdier og meninger om livet. Mange av disse landene innehar menneskesyn vi absolutt ikke er enige med, f.eks. vertslandet Russland. Meningsmålinger fra Russland viser at 3 av 4 russere syns homoseksualitet ikke bør aksepteres av samfunnet. Slike meninger er relativt vanlige mange steder i verden; mange som har de meningene er i Sotsji.
Hvis IOC lar Norge markere sin sak, signaliserer dette til andre land at de også kan markere sin sak – uansett hvor usaklig vi syns den er. Hva om de går med et armbånd som signaliserer motstand mot homofili? Hvordan skal IOC håndtere dette, etter at de allerede har uthulet reglene sine ved å gjøre unntak fra gang til gang, slik nordmenn tydeligvis ønsker?
Hvor går grensene?
Ja, det er forskjell mellom en spontan og momentan markering slik langrennsjentene gjorde for Jacobsen, og å markere at en kollega døde for flere år siden. Ja, det er forskjell på en sorgmarkering og det mange vil oppfatte som en politisk markering. Problemet er at dette avhenger av øyet som ser, at man gjerne kan kamuflere en politisk markinger bak en sorgmarkering, og at det ikke er noen prinsipiell grense å finne mellom markeringen av Burke og Jacobsens bror.
Skal IOC synse om hvor lang tid det må ha gått siden noen døde som gjør det gyldig å markere dem i en konkurranse?
For å dra inn tolkningsspørmålet mellom sorgmarkering og politisk markering: skal IOC måtte moralisere overfor jøder om hvorvidt det er akseptabelt å markere Holocaust midt i en OL-konkurranse? Amerikanere som fortsatt ønsker å markere 9/11? Her er det vanskelig å skille mellom sorg og politikk, for mange. IOC vil havne i en subjektiv strid uansett hva de kommer frem til, om de først skal begynne å vurdere hver enkelt sak.
Skal IOC hoppe i en hengemyren av moralisering om homofili, religion, abort og så videre – på bakgrunn av hvordan «vi» ser verden? Skaper ikke det en situasjon hvor IOC kommer i konfrontasjon med andre lands meninger? Hvordan skal en organisasjon som er avhengig av å samarbeide med nesten hundre land håndtere dette på en tilfredstillende måte?
«Våre» saker
Det foregår en debatt om reservasjonsrett for leger som ikke vil henvise kvinner til å ta abort. Hva gjør vi dersom amerikanske sportsutøvere vil markere alle de døde fosterene som aldri fikk leve på grunn av abort? Skal Heiberg ta på seg moralkappen og levere en beskjed på vegne av bedrevitende nordmenn at dette er en upassende markering av de døde?
At Norge mener det er en selvfølge at våre saker skal fristilles fra reglene, mens andre lands «upassende» markeringer ikke skal det, er det fremste bevis på at vi opptrer arrogant overfor andre land. Canada krever ikke at andre utøvere får bryte reglene for å hedre sin avdøde idrettsstjerne, selv om de skulle gjerne ønsket at IOC ser andre veien.
Kanskje det er fordi Canada ikke sitter på sin egen tue, selvtilfreds med alle sine OL-medaljer, og er verdensmester i alt? Og i tillegg ikke er hårsår når noen våger å holde dem til reglementet de godtok når de deltok på arrangementet?
Mange andre vil markere noe
Det finnes mange utøvere på OL i Sotsji som kommer fra land der de ikke har det vi tar for gitt i Norge. Norge bryter reglene for å minnes en avdød venn, men hva med alle de andre utøverne som lever i et helvete i hjemlandet hver dag – som likevel forholder seg til reglene, i solidaritet med ideen om at man skal holde det private privat?
Er vi virkelig så arrogante at vi ikke skjønner at mange andre har skrikende behov for å markere ting, de også, uten at de dermed syns deres egen sak er så viktig at de ønsker å bryte de felles reglene som gjelder for arrangementet?
Langrennsjentene skal ikke bebreides for at de fikk lyst til å støtte sin lagvenninne på måten de gjorde.
Derimot er det kvalme, nasjonalistiske følelsesutbruddet som kom etter IOC minnet dem på reglene bare med på å underbygge påstander om at vi er nettopp det Heiberg advarte om.
Norge fremstår som en gjeng prima donnaer. Ønsker vi det?
