NRK Meny
Normal

Prat foran piller

Tre av fire sier de vil ha samtalebehandling når de sliter psykisk, ikke medisiner. Unge trenger et alternativ til lykkepiller fra fastlegen.

Illustrasjonsbilde Ytring

Det haster med å bygge opp lokale tilbud om psykisk helsehjelp der folk bor, skriver presidenten i Norsk Psykologforening.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Kronikkvignett Ytring

Det er samtaleterapi, ikke medisiner, barn og unge trenger når de har psykiske plager. Likevel bruker unge i Norge piller mot depresjon som aldri før. Det er for lett å ty til piller når de sliter.

Piller er ikke nok

Når tenåringene Kari og Silje tror alle andre er mye mer verdt enn dem; kulere, penere, mer gøyale, og bli borte fra skolen fordi de er redde for ikke å strekke til.

Når de er lei seg fordi foreldrene sliter og kanskje krangler.

Når de ikke får sove fordi de negative tankene aldri slutter å gnage og finner næring i fraværet av «likes» på sosiale medier.

Da bør de ikke avskrives med en resept på et legekontor.

Det er faktisk ganske vanlig for ungdom å lure på om de er normale, og de er dermed kanskje ikke er så unormale likevel.

I dag offentliggjøres resultatene av Helsepolitisk barometer for 2017. Barometeret som TNS Gallup står bak, er en årviss beskrivelse av hvilke helsepolitiske oppgaver og prioriteringer folk mener myndighetene bør ta tak i. Og få beskjeder er mer entydige enn den som handler om hva barn og unge har behov for når de får psykiske helseplager: Tre av fire fastslår at det er samtalebehandling som gjelder, ikke medisiner.

Sykeliggjøring

Oppfatningen står i skarp kontrast til den faktiske utviklingen. Andelen 17 år gamle jenter som hentet ut resept på antidepressiva er fordoblet siden 2006.

Det er en praksis som kolliderer med klare anbefalinger og retningslinjer fra Helsedirektoratet. Retningslinjene er tydelige på at medisiner ikke skal være førstevalget i behandling av depresjon. Medisiner skal heller ikke benyttes alene, men sammen med samtaler.

Når Silje og Kari sliter, er det altså ikke først og fremst medikamenter de bør få. Likevel er det ikke uvanlig med fortellinger om unge mennesker som går måned etter måned på lykkepiller. Dette er den reelle sykeliggjøringen av hva unge mennesker, ikke minst jenter, går og baler med av dagligdagse «normale» utfordringer.

Det haster med å bygge opp lokale tilbud om psykisk helsehjelp der folk bor.

Det «unormale» er normalt

På et legekontor der tid er et knapphetsgode, er det ikke ulogisk at tidkrevende samtaleterapi kan bli skrotet til fordel for piller. Men piller er lite egnet til å gjøre noe med de grunnleggende problemene.

Derfor haster det med å bygge opp gode alternativer i form av lokale tilbud om psykisk helsehjelp der folk bor. Der unge mennesker kan møtes av noen som kan hjelpe dem med å sortere tanker og følelser. Som kan hjelpe dem med å forstå at de kanskje ikke så unormale som de tror.

At det faktisk er ganske vanlig for ungdom å lure på om de er normale og hva andre tenker om dem, og at de dermed kanskje ikke er så unormale likevel.

Usynlige tjenester

Det er tverrpolitiske enighet om at det lokale tilbudet til dem som sliter psykisk, er for dårlig. 24. juni fyller lov om kommunale helse- og omsorgstjenester seks år. Loven gir kommunene eksplisitt ansvar for å tilby befolkningen nødvendig psykisk helsehjelp.

Likevel viser Helsepolitisk barometer at bare 13 prosent av oss opplever å ha god tilgang på psykiske helsetjenester i kommunen vi bor i. Tallet har stått dønn stille siden i fjor. Det gir grunn til bekymring.

For når bare én av ti vurderer tilgjengeligheten til psykisk helsehjelp i egen kommune som god, risikerer vi at folk som trenger det, ikke får nødvendig helsehjelp.

Tre av fire fastslår at det er samtalebehandling som gjelder, ikke medisiner.

Gladmeldingen er at tidlig inngripen kan ha god effekt. I en årrekke har Akershus-kommunen Lørenskog bygget kompetanse på psykisk helse-feltet. Og de har jobbet aktivt for å spre kompetansen til dem som har ansvar for barn og unge til daglig; foreldre, barnehageansatte og lærere.

Det har gitt positive resultater i den andre enden; i spesialisthelsetjenesten i form av færre henvisninger fra Lørenskog enn folketallet skulle tilsi, sammenliknet med andre Akershus-kommuner.

Høyt press

Behandlerne i spesialisthelsetjenesten opplever ofte stort press fordi mange trenger hjelp. Dermed kan det bli det mindre tid til hver enkelt pasient. Med kunnskapsbaserte kommunale lavterskeltilbud kan vi oppnå minst to gode ting: Pasienter får tidlig hjelp der de bor og unngår å bli sykere.

Spesialisthelsetjenesten får frigjort tid til de mer alvorlige tilfellene; de som trenger mer omfattende behandling.

Lørenskog er ikke enestående: Fjell i Hordaland har bygget opp et apparat for å ivareta den psykiske helsen i alle aldersgrupper. Resultatet er færre barn som opplever alvorlig omsorgssvikt, mer sammenhengende behandlingskjeder, flere tiltak med røtter i forsking.

I Stange i Hedmark er det Stangehjelpa som gjelder. «Alle» kjenner til den, og du trenger ikke henvisning. De fleste som tar kontakt rapporterer at de får det bedre.

Det er for lett å ty til piller når unge sliter.

I 2015 forpliktet regjering og storting seg til å lovfeste psykologkompetanse i alle kommuner fra 2020. Lovfestingen skjer etter flere år med stimuleringstilskudd for å få kommunene til å heve kompetansen ved å ansette psykologer.

Norsk helsepolitiske barometer viser at det haster med å gjøre psykiske helsetjenester synlige og tilgjengelige der folk bor.

Å sørge for at alle kommer seg gjennom barndom og oppvekst, har utbytte av skolegangen og står godt rustet til voksenlivet, er noe av det viktigste vi kan gjøre. Det er inngangsbilletten til å klare seg best mulig i samfunnet vårt. Det er i et slikt perspektiv vi må se satsingen på barns og unges psykiske helse i kommunen der vi bor.

Følg debatten: NRK Debatt på Facebook og Twitter