Abid Raja er et ubeskrevet blad på kulturfronten. Men dette vet vi om ham: Han er energisk. Synlig. Uventet. Han får oppmerksomhet. Raja er det nærmeste vi kommer en popstjerne på politikkens norske himmel. Nå må vi forvente at han setter seg i respekt, lærer seg feltet, og viser at også kultur er viktig for samfunnsutviklingen.
«Motstand gir meg drivstoff,» sa han i et NRK-intervju i høst.
Han kommer til å trenge det drivstoffet. For selv om han raskt kan bli en populær og synlig statsråd, så kommer det ikke til å bli lett.
For kultur har stille og rolig fått en stor rolle i en regionreform færre og færre vil ha. Planen er at nesten halvparten av budsjettet til Kulturdepartementet (KUD) skal spres utover til de nye fylkene fra 2021. Så hva skjer når staten slutter å være kulturpolitikkens høye beskytter, og hvorfor skal vi ha et eget kulturdepartement hvis penger og makt skal forvaltes fra helt andre steder?
De som er engstelige for hva denne kulturpolitikkens skal føre til, har allerede stilt seg i kø. Senest nå i Finnmark og Troms. Trine Skei Grande er nok fullstendig klar over at hennes popularitet som kulturminister var i spill.
Nå skal Solberg-regjeringens kulturpolitikk sluttføres: Abid Raja skal spre kulturmakt til fylker som ikke ser ut til å ville ha det.
Dette er en av flere problemstillinger den nye kulturministeren nå får rett i fanget. Kulturlivet kommer til å ønske Abid Raja velkommen. Vanligvis er det ikke stort til fordel å være en kulturminister fra høyresiden, ettersom kunstnerbefolkning som oftest samler seg lengre ut til venstre enn Venstre.
Men når det gjelder akkurat Abid Raja, vet jo alle at han ikke er Frps beste venn. Etter blant annet å ha omtalt retorikken deres som «brun propagana». Hans dårlige forhold til Frp kan kanskje være en fordel når han snakker med kunstnerne, men kanskje ikke når hans målgruppe blir fylkespolitikere han bør ha et godt samarbeide med.
Han blir den fjerde mannen i KUDs 38-årige historie. Mens elleve kvinner har kommet og gått i rollen som kulturminister, består manne-listen av Lars Roar Langslet, Halvard Bakke og Trond Giske. Og nå Abid Raja.
Jeg vet ikke hva slags musikk Raja hører på. Ikke om han leser romaner, eller hva han leser. Ikke om han er interessert i billedkunst heller. I det hele tatt er Abid Raja et nokså ubeskrevet kultur-blad. Han er jurist, med eksamener fra Oslo og Oxford. Han kler seg usedvanlig elegant, og man kan nok tenke seg at han er mer enn normalt interessert i design, vakre linjer og fargekombinasjoner som går langt utover gult, blått og grønt.
Hvis han er smart, så lønner det seg ikke å skryte når han nå skal svare på spørsmål om kulturkonsum. Mange ferske kulturministre har gått på en smell der.
Vi antar at Abid Raja, i denne omgang, er kommet inn i regjeringer fordi Venstre har et ledelses-problem. Men den biten kommer ikke kunst- og kulturfeltet til å bry seg med.
Akkurat nå sitter mange av landets godt og vel tjue tusen kunstnere og venter på at han skal presentere regjeringens kunstnermelding. Den meldingen skal si noe om hvilke ambisjoner de har for de frittstående kunstnerne, en gruppe som har en inntekt ingen andre i dette landet ville drømt om å akseptere. Forfattere og billedkunstnere bikker i gjennomsnitt så vidt hundre tusen kroner. De forventer at det kommer mer penger og bedre ordninger.
Det er her Abid Raja må bruke all sin kløkt. Det er her han antageligvis først kommer til å møte såpass mye motstand at han begynner å produsere eget drivstoff.
Abid Raja går inn i en av de viktigste områdene for moderne og fremtidsrettet politikk. Det handler om vår kulturarv, det handler om vår kulturelle fremtid og det handler om det meste krevende feltet av dem alle: identitetsdebatten i en svært globalisert verden. Hvem er vi?
Abid Raja styrer den skuta nå. Det er bare å ønske ham lykke til.
