NRK Meny
Kronikk

Pølser, is og sultende barn

Mens vi feirer to hundre år siden vi fikk vår grunnlov, står verdens yngste nasjon foran sin største utfordring noensinne. Bare tre år etter at Sør-Sudan fikk sin frihet står de midt oppe i krig og potensiell hungersnød.

SUDAN/ Children displaced by fighting in Bor rest upon arriving in Mingkaman refugee camp

La oss hjelpe befolkningen i Sør-Sudan mens hjelpen gir mest nytte. La oss huske femteverset av nasjonalsangen, om vår egen fortid i «hungersnød og krig», skriver kronikkforfatteren. FN anslår at over 50 000 barn kan dø av sult dersom ikke verdens rike land øker den humanitære innsatsen betraktelig til Sør-Sudan.

Foto: HANDOUT / Reuters

Hårde tider har vi døjet,
blev tilsidst forstødt;
men i værste nød blåøjet
frihed ble oss født.
Det gav faderkraft at bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig.


Kjenner du det igjen? Det er fra «Ja vi Elsker». Nærmere bestemt, det ikke fullt så kjente, femteverset. Men det kunne like gjerne vært fra Sør-Sudan. Mens vi på lørdag feirer to hundre år siden vi fikk vår grunnlov, står verdens yngste nasjonforan sin største utfordring noensinne.

50 000 barn kan dø av sult

Bare tre år etter at landet fikk sin frihet står de midt oppe i krig og potensiell hungersnød. I Sør-Sudan trenger fem millioner nødhjelp. FN anslår at over 50 000 barn kan dø av sult dersom ikke verdens rike land øker den humanitære innsatsen betraktelig. 1,3 millioner er enten flyktninger eller internt fordrevne.

Flere snakker allerede om den verste sultkatastrofen i Afrika siden 80-tallet.

Liv Tørres generalsekretær i norsk folkehjelp

De er drevet på flukt som et resultat av en maktkamp mellom ledere i regjeringspartiet SPLM. En maktkamp som 15. desember i fjor førte til kamper internt i hæren og som raskt fikk etniske overtoner med overgrep mot sivile og påfølgende hevnaksjoner.

Fredag 9. mai kom partene til enighet om en våpenhvileavtale. Det er fortsatt for tidlig å se hva som blir resultatene av den, men noe vet vi. For det første så er denne avtalen kun et første skritt. Hvis det skal bli en varig fred må den opprettholdes og også vise vei til en mer inkluderende og omfattende fredsprosess. For det andre vet vi selv om alle kamper hypotetisk sett skulle slutte i morgen, vil Sør-Sudan fortsatt ha et voldsomt behov for hjelp.

LES OGSÅ: Frykter hungersnød om våpenhvilen brytes

Pengene følger TV-kameraene

For de av oss som kjenner dette landet er grusomt å se på det som nå skjer. Grusomt fordi vi ser at mange som kjempet mot undertrykking i borgerkrigen før 2005 nå er delaktige i å rive landet i filler. Grusomt å se håpet fra uavhengigheten bli erstattet med fortvilelse og at sivilbefolkningen nok en gang blir lidende på grunn av maktkamp mellom noen få. Men det er også grusomt fordi vi kjenner landet og vet hva som kommer. For hvis ikke dette stoppes nå, så er det i tiden framover det virkelig blir ille.

Under humanitære katastrofer er det en etablert sannhet at pengene følger TV-kameraene. Samtidig vet vi at det da ofte er for seint.

Liv Tørres generalsekretær i norsk folkehjelp

Under humanitære katastrofer er det en etablert sannhet at pengene følger TV-kameraene. Samtidig vet vi at det da ofte er for seint. Det er for seint fordi TV-bilder av barn som holder på å sulte i hjel krever, vel, barn som holder på å sulte i hjel. I Sør-Sudans tilfelle er det verre enn som så: Hvis vi ikke får inn hjelp før bildene kommer vil det i mange tilfeller være for seint å få inn hjelp i det hele tatt.

Da borgerkrigen i Sudan sluttet hadde Sør, hvis vi er sjenerøse, 50 km med asfaltvei. Jeg vet at mange klager over veistandarden i Norge, men det gjør ikke de som har kjørt bil i Sør-Sudan. Når regnet kommer, vil så å si alle veiene gjøres om til gjørme og store deler av landet blir utilgjengelig. Mens mai i Norge er selve vårmåneden, er det denne måneden regntida tar til i Sør-Sudan.

Mange steder har det allerede vært umulig å få fram mat på grunn av kamper. Matlagrene som fantes her er dessuten sterkt redusert på grunn av flom forrige sesong og stor pågang av sultne flyktninger de siste månedene. Hvis ikke mat kommer inn snart, vil det mange steder ikke være mulig før om et halvt år. Da vil det være for seint for tusener av mennesker. Flere snakker allerede om den verste sultkatastrofen i Afrika siden 80-tallet.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

Må handle raskt

Starten av regntida er også tiden for å så i åkrene i Sør-Sudan. Men de samme stedene hvor matlagrene nå er tomme pågår det tunge kamper. Folk er på flukt og mangler såkorn. De kommer ikke til å få sådd. Nå går såtida mot slutten. Hva som skjer de neste ukene kommer til å avgjøre om folk skal leve eller dø. Det avgjøres nå, men de slutter ikke å puste før om flere måneder.

Dette betyr at vi må handle raskt. Den norske regjeringen skal ha skryt fordi de raskt bevilget midler til nødhjelp da kampene brøt ut. De skal også ha skryt for at Norge i neste uke skal være vertskap for en internasjonal giverkonferanse for Sør-Sudan. Denne konferansen er avgjørende for om hjelpen kommer fram i tide.

LES OGSÅ: FN advarer mot sultkatastrofe i Sør-Sudan

17. mai er ikke bare en fortelling om demokrati

Jeg beklager å ta opp dette på 17. mai. Det er ikke meningen å ødelegge stemninga, med pølser og is, ved å snakke om sultende barn. Det er godt å leve i Norge. Vi har våre utfordringer, men det samfunnet vi har bygd gir flere folk muligheter og trygghet enn de fleste andre land i verden. Det skal vi være stolte av, og det skal vi feire.

Men hvis stolthet ikke skal gå over i selvgodhet, er det viktig at vi innimellom stopper opp og tenker på hvor vi kommer fra og hvor privilegerte vi er.

Liv tørres generalsekretær i norsk folkehjelp

Men hvis stolthet ikke skal gå over i selvgodhet, er det viktig at vi innimellom stopper opp og tenker på hvor vi kommer fra og hvor privilegerte vi er.

I «Terje Vigen» beskriver Ibsen et Norge i krig. Et Norge hvor «den fattige sulted, den rige led savn/to kraftige arme var ingen til gavn/for døren stod sot og død.» Historien om 17. mai er ikke bare en fortelling om demokrati. Det er også fortellingen om et land som karret seg ut av sult og fattigdom. Og historien vil dømme oss etter hvordan vi hjelper andre på den veien vi selv har gått.
Så la oss slippe å vente på bildene av sultne barn. La oss hjelpe befolkningen i Sør-Sudan mens hjelpen gir mest nytte. La oss huske femteverset av nasjonalsangen, om vår egen fortid i «hungersnød og krig», og håpe at sørsudanerne lar seg inspirere av sjetteverset:

Fienden sit våben kasted,
op visiret fór,
vi med undren mod ham hasted;
ti han var vår bror.