NRK Meny
Kommentar

Politisvikt fra topp til bunn

Kommisjonens dom er knusende: Norge var ikke forberedt på terroren.

Bevæpnet politimann i regjeringskvartalet 22. juli

Norges terrorberedskap får hard kritikk av 22. julikommisjonen.

Foto: Øijord, Thomas Winje / SCANPIX

Det var en grundig rapport kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv presenterte tidligere i dag. Den gir ikke svar på alle spørsmål etterlatte, overlevende og resten av samfunnet har om det som skjedde 22. juli i fjor. Noe slikt er dessverre umulig.

Alle steiner er snudd

Men rapporten gir inntrykk av at alle steiner er snudd i jakten på sannheten. Det er avgjørende for å hindre at konspirasjonsteorier får feste og at terrordøgnet blir et vanskeligere traume enn det allerede er.

Jo mer man leser, jo større virker denne skandalen.

Halvor Finess Tretvoll, Debattredaktør NRK.no

Langt på vei kan rapporten derfor hjelpe oss å lukke et kapittel i den dystre boka om drapene på 77 uskyldige mennesker helvetesdøgnet 22. juli 2011. Samtidig åpner rapporten to nye kapitler: om ansvar og om å bedre beredskapen.

Overmoden debatt

Nå kommer endelig debatten om å plassere skyld, ikke for terroren, men for at terroristen ikke ble oppdaget, ikke for bomben, men for at den kunne kjøres helt opp til statsministerens inngangsdør, og ikke for nedslaktingen av uskyldige ungdommer, men for at desperadoen fikk holde på så lenge.

Hardest er dommen over politiet. Jo mer man leser, jo større virker denne skandalen.

Fatale feil

Feilvurderinger og operative misforståelser, kommunikasjonssvikt og for lav kompetanse førte til at flere ungdommer døde. Lista over manglende forberedelser, elendige systemer, sviktende ledelse og svak vilje til å gjennomføre vedtak er altfor lang og altfor vond:

  • Politiet utløste ikke sitt eget planverk.
  • Operasjonssentralene var underbemannet og overbelastet.
  • IKT-systemene var utdaterte.
  • Kritiske meldinger nådde ikke fram.
  • Riksalarm ble slått for sent.
  • Valg av oppmøtested var en misforståelse.
  • Tilgjengelige båter ble ikke brukt.
  • Skyting pågår-instruksen ble ikke fulgt.
  • Politihelikopteret kom for sent i lufta.

Det er snakk om en svikt fra topp til bunn i politiet. Og det er verken penger eller lovhjemler det står på. Men evne til å handle.

Kommunikasjonssvikt og for lav kompetanse førte til at flere ungdommer døde.

Halvor Finess Tretvoll

Konklusjon: «Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22/7.» Så hardt kan det sies.

Liv kunne vært reddet

Det har vært viktig å få kartlagt enkeltpersoners handlingsvalg. Det skaper større klarhet om hendelsesforløpet, om hvordan liv kunne vært reddet hvis enkelte beslutninger hadde vært annerledes.

Dette kan og bør få konsekvenser for enkelte etatsledere.

Det politiske ansvaret

Men det er ikke her det politiske ansvaret er aller størst. Når sikringstiltak forsinkes i det uendelige tross utvetydige risikovurderinger, når evnen til å iverksette tiltak er liten, tekniske systemer ikke utbedres, samarbeidet ikke fungerer, øvelser ikke blir fulgt opp, den sentrale håndteringen er mangelfull og «ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak… har vært utilstrekkelig», handler det om systemsvikt.

Flere av svakhetene var kjent på forhånd. Men ingen gjorde noe med det. Eller man gjorde ikke nok, og for sent. Når kjente problemer på denne måten blir fatale, har ikke bare beredskapsetatene sviktet. Da har også den politiske ledelsen et helt klart ansvar.

Nye opplysninger

Rapporten avslører også hvordan de berørte etatenes egne evalueringer – PSTs interne rapport og Sønderland-utvalgets evaluering av Politiets innsats – ikke har gitt et fullstendig bilde av det som skjedde. I et forståelig, men misforstått forsøk på å beskytte kolleger, etater og hele profesjoner har tidligere rapporter holdt den usminkede sannheten skjult.

Når kjente problemer på denne måten blir fatale, har ikke bare beredskapsetatene sviktet. Da har også den politiske ledelsen et helt klart ansvar.

Halvor Finess Tretvoll, Debattredaktør NRK.no

Denne håndteringen bidrar til å skape et inntrykk av et system som har manglet forståelse for sin egen rolle og har vegret seg for å gå i seg selv. Etter 22. juli-kommisjonens rapport er dette ikke lenger mulig.

Nødvendig oppvask

Opposisjonspartiene har også en rolle å spille nå. Det er nødvendig å påpeke hvem som har sviktet, selv om det i denne saken kan slå tilbake på kritikeren. At de ansvarlige også var ofre den 22. juli i fjor må ikke sette en stopper for en helt nødvendig oppvask.

Betyr det at toppledere nå må gå av? De fleste ansvarlige har allerede gått, men noen av dem har fått nye stillinger, der de fortsatt tar beslutninger i beredskaps- og justissektoren. Det gjelder tidligere politidirektør Ingelin Killengren og det gjelder tidligere PST-sjef Janne Kristiansen.

Andre departementer enn justisdepartementet har også vært involvert, som Fornyings-, administrasjons- og krikedepartementet. Og statsminister Jens Stoltenberg har selv sagt at han har ansvaret. Mye vil avhenge av hvordan den politiske ledelsen nå svarer på rapporten.

Vi var naive

Rapporten slår ettertrykkelig fast at Norge ikke var forberedt på terror. Det gjelder på område etter område. Man gjør det imidlertid lett for seg selv hvis man utelukkende retter pekefingeren mot de operative feilvurderingene og sviktende politisk skjønn. Det var også noe med den norske kulturen før 22/7-2011.

Den manglende beredskapen kan ikke forstås uavhengig av dette: Vi var naive.

Halvor Finess Tretvoll, Debattredaktør NRK.no

At vi kunne bli rammet var en teoretisk mulighet, ikke en potensiell virkelighet som vi måtte forberede oss på. Den manglende beredskapen kan ikke forstås uavhengig av dette: Vi var naive.

Frihet og trygghet

Den manglende stengingen av Grubbegata er et eksempel. Årene gikk, uten at sikkerhetsbristen ble utbedret. Argumentene mot stenging inkluderte frykt for folketomme gater og hensynet til trærne langs fortauet.

For meg ser det ut som en reaksjon på utviklingen i USA etter 11. september 2001. Det satt langt inne å ofre åpne gater for større trygghet. Terrorfrykten fikk ikke trumfe alle andre hensyn. Denne tenkemåten hadde nokså stor utbredelse, og bidro trolig til at viktige beredskapstiltak ikke ble prioritert høyt nok.

Uskylden borte

Det andre kapittelet som kommisjonsrapporten åpner, handler om hva vi skal gjøre for å hindre at noe liknende skjer igjen.

I kommisjonens 31 konkrete anbefalinger er balansepunktet mellom frihet og trygghet flyttet, men det må fortsatt være snakk om å finne et balansepunkt. Sikkerhet og åpenhet er fortsatt hensyn som må veies mot hverandre.

Det er snakk om en svikt fra topp til bunn i politiet.

Halvor Finess Tretvoll

Noen av de viktigste verdiene i det norske demokratiet er for eksempel den relativt korte avstanden mellom toppolitikere og befolkning. Det er synd hvis murene blir høyere og tilgjengeligheten dårligere. PST må styres tydeligere, men bør ikke få for vide fullmakter. Lovgivningen mot å motta terrortrening må på plass, men det må fortsatt skilles mellom tankespinn og konkrete planer om å begå en terrorhandling. Som samfunn kan vi fortsatt ikke straffe tanker.

Opplagte grep

Mange grep synes derimot helt opplagte. Planer må bli bedre og faktisk følges. Det må øves mer, samordnes bedre, gjøres noe med IKT-situasjon og samband. Et mer robust sentralt krisehåndteringssystem må på plass. Operasjonssentralene må styrkes. Helikopterberedskapen må bedres. Kompetansen til å utføre skarpe oppdrag må bedres.
Ulike berørte etater og departementer må snakke bedre sammen og risiko beredskap og krisehåndtering.

Handlekraft

Å ta ansvar betyr også å gjøre tydelige grep når svakheter ved systemet man leder blir avslørt. At det vises dømmekraft og handlekraft den nærmeste tida er det eneste som kan redde den skjøre tilliten som i dag – etter framleggelsen av en knusende rapport – omgir det norske beredskapssystemet.