Når en politisk skandale lander på en avisforside nær deg, kommer spørsmålet, ikke minst fra kommentatorene: hva betyr dette for valgkampen, partiet eller partilederen? Den unge Høyre-politikeren i Drammen har utløst spørsmålet denne uken, og analysene er på plass: Han er ferdig som politiker, men Høyre-ledelsen og partiet har så langt kommet greit fra det.
Slik ender det gjerne, ikke minst når politikeren det gjelder ikke er en viktig profil for partiet, eller mangler et sterkt nettverk av politiske venner. Men utgangen for skandaliserte politikere er ikke gitt, noe vi kan få bekreftet hvis vi kikker litt på en annen av sommerens politiske skandaler.
Historien om Mr. Weiner
I tillegg til alt det andre som gjør New York til en av verdens mest interessante byer, har byen i sommer klart å tiltrekke seg oppmerksomhet for et pågående politisk teater. I de politiske skandalenes smeltedigel, der sex, penger og moral jevnlig står øverst på den politiske agendaen, har vi fått følge en fascinerende politisk reise.
Tidligere kongressmann Anthony Weiner har brutt med alle spillereglene for politiske skandaler. De sier blant annet at sjansen for å overleve skandalen påvirkes sterkt av håndteringen av den. Videre vil alvoret i saken, sett med velgernes, og ikke minst medienes øyne, avgjøre hvorvidt skandalen i praksis avliver en politikerkarriere.
Tilgivende og støttende kone
Weiner ble internasjonalt kjent i 2011, da det kom frem at han, blygselløst, sendte bilder av sitt kampklare underliv til utvalgte kvinner, blant annet via Twitter.
Håndteringen var ikke noe særlig, og første skandalespilleregel ble brutt. Han benektet det hele, før han likevel innrømmet det, og beklaget, forutsigbart nok med en tilgivende og støttende kone ved sin side.
Det endte med at han trakk seg fra Kongressen, og de fleste trodde nok at en lysende politisk karriere var slukket og demontert for godt.
Andre runde
Det var den ikke. For våren 2013 fortalte Weiner at han ville jobbe for å bli valgt til ordfører i New York. Umulig, tenkte mange. Mulig , tenkte Weiner, og lenge så det ut som han skulle få rett. I motsetning til her i Norge, kan en amerikansk politiker bestemme seg for å stille som kandidat til viktige verv, uavhengig av nominasjonsmøter og den slags. Har han karismaen, velgertekke og ikke minst økonomisk støtte, er det rom for å prøve seg. Her i Norge er det nærmest utenkelig hvis en partileder har gitt deg utvetydig reisepass gjennom mediene.
Weiners popularitet økte frem mot sommeren, ikke minst fordi han brøt med skandaleregel nummer 2 – han nektet å gå med på at syndene hans var så ille, og mente han hadde fått tilgivelse der det talte mest: fra sin kone.
I sommer har nye bilder og seksuelt ladete meldinger dukket opp. Skandaleregel nummer 3 var dermed brutt: velgerne må tro deg når du sier at du har lært, og aldri vil gjenta styggedommen. Det ser igjen mørkt ut for Weiners politiske ambisjoner.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Hvordan å skjerme partiet
Hver politiske skandale er unik, og for hver gang viser det seg vanskeligere å generalisere med tanke på endelig utfall. Effekten for partiet politikeren representerer synes styrt av ett forhold: håndteringen. Det vet Frp etter Søviknes- og Birkedal-sakene. I dag huskes sannsynligvis partiledelsens slette håndtering nesten bedre enn Søviknes’ samleie med en beruset, 16 år gammel FpU-jente.
Det vet Venstre etter Solum Larsen-saken, der partiledelsens lynraske og tydelige håndtering av voldtektsanklagene gjorde at den knapt knyttes til partiet overhodet. Partileder Trine Skei Grande ble snarere styrket av saken. Og det lærer Høyre-ledelsen i disse dager, der rask og tydelig håndtering av Helleland-saken gjør at den kanskje allerede er politisk parkert.
Overleverne
Konsekvensene for den enkelte politiker er derimot mindre forutsigbare. Enkelte overlever alt, som Bill Clinton. I Lewinsky-saken dro han gjennom hele repertoaret, av benektelse, vedkjennelse og ydmykelse. Det endte ganske greit, i hvert fall for ham.
Frps Bård Hoksrud fortsetter ufortrødent etter sexkjøpsaken, og har tydeligvis tilliten han trenger for å fronte et viktig område som partiets samferdselspolitikk.
Tidligere nevnte Terje Søviknes har levd et godt politisk liv etter skandalen. Han har styrt Os-kommune uavbrutt siden 1999, og kan godt bli aktuell for en rikspolitisk karriere igjen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Kommer aldri tilbake
Evnen til å angre, og ikke minst det å være i en posisjon som kan minne velgerne om hva man duger til som politiker, hjelper. Velgere er mer tilgivende enn mediene. Hardt mediekjør kan i seg selv styrke sympatien for synderne, ikke minst når de er godt kjent fra før. Det er begrenset hvor belastende enkeltpersonene er for partiet også, all den tid partiledelsen er flink til å ta avstand, og velgernes evne til å skille mellom person og organisasjon finnes.
For tidligere Vågå-ordfører Rune Øygard er imidlertid løpet kjørt, sterkt nettverk og posisjon til tross. Den typen lovbrudd han er dømt for er det særlig vanskelig å få tilgivelse for, og håndteringen underveis har heller ikke vært mye å bygge videre på.
Historisk versting
Lurer vi på hvor grensene for politisk comeback går, hjelper The New York Times oss ved å minne om Daniel E. Sickles. Han satt i kongressen for New York fra 1857. Han skjøt og drepte sin kones elsker, men ble frikjent for mord på grunn av midlertidig sinnssykdom.
Under slaget ved Gettysburg gjorde han som befal så mange feil, og bedrev så utstrakt ordrenekt, at det skal ha forårsaket at store deler av troppen hans ble drept. Et rykte som notorisk sexkjøper fyller ut bildet.
Likevel, i 1890 ble han igjen valgt til newyorkernes representant i Kongressen.
