Noen av oss kjenner politikerne som hyggelige, høflig mennesker som ikke skriker i munnen på hverandre. Det er jo artig at det kan vises frem for alle som skal stemme på dem.
Forhåpentligvis følte tv-seerne som vinnere, uansett hva aviskommentatorene triller av terninger, etter valgkampens aller siste partilederdebatt fra Trondheim. Tenkt at noe så svart/hvitt som en Panda var det som skulle til for å nyansere og disiplinere ordskiftet!
Noen partiledere trenger tv-tiden mer enn andre, gitt at de bruker den rett, selvsagt. De samme partilederne må unngå feil. De partiene som timer før de første valglokalene åpner har mange velgere på gjerdet, har en mulighet til å hente hjem usikre velgere.
Norstats siste partibarometer for NRK og Aftenposten viser at Støre, Ropstad, Solberg og Jensen var de fire som potensielt hadde størst press før vignetten gikk. De fire partiene hadde flest velgere på gjerdet. Også Grande kunne ha noe å tjene på å hente tilbake velgere som er i ferd med å forlate et kriserammet Venstre.
Støre og Jensen stresset Vedum
Første hovedbolk viste i all hovedsak at det var viktig for flere å hilse til kjernevelgere med budskap man vet treffer. I den store distriktspolitikk-runden var det kanskje mest tydelig da Ropstad ville snakke om økt barnetrygd og fritidskort for barn i runden om fødselsomsorg i distriktene.
Sentrum-periferidiskusjonen ble springende undertematisk, men hadde sine to store øyeblikk:
Ap-leder Jonas Gahr Støre fortsatte der han slapp undre folkemøtet i Lofoten: Han angrep Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum svært tydelig.
– Du er ikke distriktenes mann, Trygve, sa Støre og pekte på at Sps standpunkt om å droppe et nytt storsykehus i Oslo, vil være dyrt. Støre viste til fagfolk som mener Sps løsning vil koste 13 milliarder mer, og at dette vil «suge ut» penger og helsepersonell fra distriktene.
Støre må ha ønsket å vise at Aps løsning er mer helhetlig enn Sp.
Støre har vært opptatt av at Vedum har bedre beskrivelser enn løsninger, i sin politiske – og ikke minst retoriske – verktøykasse.
Frp-leder Siv Jensen fulgte opp og gjentok listen over fødesteder og akuttmottak som ble nedlagt da Sp satt i regjering fra 2005 til 2013. Den overrumplet hun Vedum med hos TV 2 onsdag. Hun ba Vedum «gå litt stille i dørene», siden han hadde stått for det hun kalte «tidenes sentralisering, mens han hadde makt.
Da ble Vedums ansikt en anelse rødere, mens han pekte i retning de blå på motsatt side:
– Dette er politikk på sitt dårligste. Poenget er hva vi *ønsker*. Vi ønsker å bygge opp akuttilbudet og ha en god fødeberedskap i hele Norge, svarte Vedum. (min utheving)
Dermed fikk ikke Vedum brilljere, selv om han var på hjemmebane. Samtidig ble nok tilhengernes hans nok mer minnet på hvorfor Sp taler deres sak, og står i stormen for dem.
Poenget i sentraliseringsdebatten er ikke bare hva som er politisk ønsket, det er også hvilke store trender som er politisk svært krevende å gjøre noe med. Det ville en strammere debatt kunne utfordret Senterpartiet mer på. Det har det ikke akkurat blitt rom for i denne intensive valgkampen.
At distriktsopprøret Vedum er en slags hærfører for, på et punkt må tas på alvor av beslutningstakere, er også en del av bildet. Det er som kjent forskjell på å ha rett og å få rett, det må sentralmakten ta inn over seg, skal man ha med seg folk i endringsprosesser. Denne balansegangen ble det ikke tid til å definere. Det kunne utfordret både Sp og alle deres kritikere.
Når ideologi blir konkret
Debatten om inntakssystemet for videregående utdanning (les: «fritt skolevalg» på høyresiden, «karakterbasert inntak »på venstresiden) ble derimot politikk på sitt meget gode!
Selv om høyre-venstre-aksen i politikken først og fremst handler om økonomisk politikk og rammer for offentlig inngrep, følger gjerne «strenge krav», enten det er for trygdeytelser, integreringsordninger eller skolepolitikk den samme skillelinjen, grovt sett.
En litt svart-hvitt tommel opp/ned-øvelse viste omtrent det samme bildet. På blå side, ville man at karakterene skulle ligge til grunn, på venstresiden var man mot.
- LARS NEHRU SAND OPPSUMMERER VALGKAMPEN: Har kraft til å endre norsk politikk på lang sikt.
Både Lysbakken, Moxnes og Vedum var gode til å spille på hver sine strenger i å begrunne motstanden:
– Jeg er mot svenske tilstander, sa Lysbakken og høstet latter for å vise til at ordningen med skolevalg kommer østfra.
– Det gir en mer klassedelt by i Oslo, byrådet vil finnet et mer rettferdig system, la han til.
Moxnes viste til at regjeringens ekspertutvalg understreker at forskjellene går i arv, fordi karakterer henger nøye sammen med foreldres utdanningsnivå.
Vedum fremhevet om man ikke kommer på den nærmeste videregående skolen, så er konsekvensen helt annerledes i Oslo enn i Hedmark, på grunn av reisetid og avstander.
På motsatt side var Solberg tydelig på at man skal «lære ungdommen at innsats faktisk gir resultater».
Støres balansering av by og land, viser hans pedagogiske utfordring. Han kan ikke være like tydelig som de ovennevnte.
Her kom det til syne i en svært konkret sak, det er enkelt å sette seg inn i, kjenne seg igjen i for alle stemmeberettige.
Fritt skolevalg er en kjent, men også fersk debatt. Prinsippene er gjenkjennelige i skoledebatten, men et nytt forslag fra regjeringen aktualiserer debatten. Når ideologi og skillelinjer blir til virkelig politikk, er det mer interessant å lytte til politiske resonnementer.
Nettopp lytteforholdene for oss seere, ble likevel det store hovedinntrykket fra årets avslutningsdebatt:
Når ingen snakker i munnen på hverandre, tjener alle på det. Mest av alt seerne.
Det må jo være noe av poenget.
