Hvorfor vil politikerne vike unna Dalai Lama?

Dalai Lama kommer til Norge i mai. Det er 25 år siden han fikk utdelt Nobels fredspris av den norske Nobelkomite i 1989. Det er en stor glede for de rundt 60 tibetanere som bor i Norge, alle Tibet-venner og menneskerettsforkjempere, og mange tusen norske buddhister.

Det største spørsmålet alle lurer på er vil norske topp-politikere på Stortinget og i regjeringen møte Dalai Lama når han kommer til Norge i mai? Som det ser ut nå kastes ballen til arrangørene ved å si at det er et privat besøk.

Ja, det er et privat besøk, men han er en fredsprisvinner også. Hvorfor legges det ikke vekt på det? Er det ikke viktig å si velkommen til en fredsprisvinner når han kommer til Norge? Blir ikke budskapet da at handel og økonomiske avtaler med Kina er mer verdt enn å stå for menneskerettigheter og for de som ikke har ytringsfrihet i Tibet?

Nordmenn er godt informert om situasjonen i Tibet. Jeg tror at de fleste nå ser at regjeringens og Stortingets holdning ikke er i tråd med verdiene til det Norge som ga Dalai Lama fredsprisen for 25 år siden.

LES OGSÅ: Dalai Lamas norgesbesøk er blitt Børge Brendes hodepine.

Åndelig leder

Dalai Lama er ikke bare tibetansk munk – han er den øverste åndelige lederen for tibetanere, og for mange andre buddhister både i Norge og ellers i verden. Og han er en sterk og tydelig talsmann for menneskerettigheter. Derfor er det både meningsfylt og givende å arrangere norgesbesøket.

Hundretusener av tibetanere har fulgt i hans fotspor etter at han i 1959 flyktet fra Tibet, ni år etter at Kina okkuperte landet. Dalai Lama tok sin regjering med til India i eksil. Etter over 50 år som leder for eksilregjeringen, gikk han for to år siden av som politisk overhode. Men selv om Dalai Lama har gitt fra seg politisk makt, er han fortsatt en tibetaner i eksil. Og han er fortsatt den øverste åndelige lederen for buddhismen fra Tibet.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Å være tibetaner er i seg selv politisk ladet

Som tibetanere bosatt i et fritt land har vi en medfødt plikt til å heve stemmen for dem som ikke kan snakke om Tibets situasjon under Kinas okkupasjon. Hvis ikke tibetanere selv påpeker og dokumenterer overgrep og brudd på menneskerettigheter i Tibet, kan vi ikke forvente at andre gjør det.

Tibetanere i Tibet tyr til drastiske virkemidler for å få verdens øyne til å se hva som skjer der. Hittil har 125 tibetanere i Tibet brent seg selv i et desperat håp om at verdenssamfunnet skal øve press på Kina for å forbedre Tibets situasjon.

Hvem gjør noe sånt hvis livet er bra i Tibet? Og hvorfor flykter ennå i dag mange tibetanere fra Tibet til tross for at de kan bli arrestert og fengslet ved grensa til Nepal?

Redd for våre interesser

Kina straffer de landene som treffer Dalai Lama – det er et faktum. Dette gjør at alle frie land blir redde og paranoide med tanke på økonomiske interesser. På den ene siden truer Kina alle de landene som mottar Dalai Lama og på den andre siden øker de faktisk handelen med disse landene.

Det sies at da Hu Jintao kom til makten i 2002 ble truslene og kritikken enda sterkere mot alle land som hadde kontakt med Dalai Lama, samtidig eksploderte handelen med Kina. Det gjelder Norge også. Norsk eksport til Kina økte med 588 % fra 2000 til 2013 og fjoråret satte rekord for import fra Kina, ifølge Statistisk Sentralbyrå.

Her i Norge er vi veldig opptatt av at vi skal lære barna våre, helt fra barnehagen, at vi ikke skal mobbe, trakassere og true andre. Alle er like mye verdt og ingen skal herje eller dominere andre. Når noen forsøker å få kontroll over andre ved å bruke sin styrke, fortjener de å få stempel som mobbere.

LES OGSÅ: Kina straffer land som tar i mot Dalai Lama.

Lar vi oss kue?

Kina truer på mange måter til seg makt og kontroll over andre land ved å si at hvis dere tar i mot Dalai Lama får dere ikke komme til Kina, det blir ingen handelsavtaler, vi skal la dere svi for at dere tar imot en som har fått fredspris, selv om hans folk lider.

Ikke nok med det. Kina krever at Norge trekker tilbake fredsprisen og ber om unnskyldning for at den uavhengige Nobelkomiteen ga fredsprisen til en annen menneskerettsforkjemper, Liu Xiaobo, i 2010.

Hvor går grensen for å si nok er nok? Hva slags signaler er det vi sender til ungdommene våre når vi lar oss kue av Kina på denne måten?

Ett er sikkert: Kina kommer til å lage bråk uansett om den norske regjeringen eller Stortinget møter Dalai Lama eller ikke.

Drømmer om dialog og åpenhet

Tenk om Kina hadde sagt: «Ja, vi vil snakke med Dalai Lama». Og at de hadde tatt imot ham, og innledet en dialog. Kanskje hadde Kinas president også fått fredspris?

Inntil videre er det bare å drømme om denne dagen. Vi som er eksiltibetanere ønsker at Kina kunne forstå at den eneste måten å løse Tibetproblemet på, er å respektere og ta i mot han som representerer det tibetanske folkets sjel – Dalai Lama. Det ville vinne tibetanernes hjerter.

Ved å svartmale ham, og kalle ham separatist, slik Kina gjør nå, kommer det kinesiske styret ikke til å lykkes i få anerkjennelse blant tibetanere i Tibet. Det kommer heller ikke til å bli stabile politiske forhold der så lenge Kina nekter å forholde seg til Dalai Lama.

Norske myndigheter må ta hensyn til økonomiske interesser med Kina, men som norsktibetaner synes jeg det er skuffende å se norske myndigheters redsel for Kina.