«Jeg er tvunget til å innse at jeg lever i et land // hvor nesten ingenting er mulig hvis du er en liten mann», rappet Carl I. Hagen i 1989.
Med ungdommens eget språk tegnet Hagen her et bilde av det opposisjonelle Frp. Det Frp som ristet oppgitt på hodet av de to fy-ordene som «Hagen-Ræpp» stadig gjentar i refrenget: «Politikere. Byråkrati.». Det Frp som var «en folkebevegelse» og som «aldri var ment å være et ordinært parti», slik Ove Vanebo skriver i seneste utgave av Samtiden.
Frp av i dag er forbi folkebevegelse-stadiet. De er selv politikere, med jobber i byråkratiet. Vanebo, tidligere formann i FpU, beskriver i artikkelen «Det etablerte Fremskrittspartiet» det han mener kan være en farbar vei videre fra generell protest til mer nyansert politikk.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Kan risikere å tape alt
Frp har ventet lenge og utålmodig på innpass i regjeringen. De seneste meningsmålingene viser framgang, men partiet er likevel ikke helt der de ønsker å være i valgåret.
Skal man så tilpasse seg for å nå bredere ut? Nja, det vil neppe være det beste, skriver Vanebo. Han mener det er mulig å ha et «tydelig liberalt parti, tilpasset norske forhold, som antagelig ligger mellom 15 og 20 prosent. Det kan antagelig ikke bli størst, men etter min vurdering er dette mer fornuftig enn å moderere seg og satse alt på å få 30 prosent – og dermed også risikere å tape alt ved å bli som alle de andre moderate partiene.»
God bakgrunn
Siste del av Hagens vers fra -89 går sånn: «Og politikerne enser ikke meg allikevel // så til valget tror jeg faktisk at jeg stemmer på meg selv.»
Stemme på seg selv kan alle gjøre. Det vanskelige er å få andre også til å stemme på deg. Vanebos artikkel gir et godt grunnlag for å følge og forstå noen av beveggrunnene til Frp mens de prøver på nettopp det i tiden som kommer.
