Sola skinner på Eidsvolls plass, og noen hundre mennesker er samlet til hastedemonstrasjon. Kravet er å trekke Oljefondet ut av skatteparadis. Over 40 organisasjoner var med, og bak oss står titusenvis av mennesker i hele landet.
Svein Flåtten fra Høyre er siste taler. Da oppdager vi noe som bare har ligget mellom linjene den siste uka: Ikke alle er mot skatteparadis.
«La meg forsvare de som etablerte Statens Pensjonsfond Utlands eiendomsinvesteringer i Luxembourg og Delaware», sa Flåtten, som er finanspolitisk talsmann for Høyre. Han er også saksordfører når retningslinjer for Statens Pensjonsfond Utland, populært kalt Oljefondet, skal oppdateres. Han mente at Oljefondet sikrer vår pensjon gjennom å være i skatteparadis. «Fondet er selvsagt alltid ute etter å betale minst mulig skatt. Skatt er en utgift», slo han fast.
Flåtten glemmer at skatt er vår livsforsikring. Oljefondet opprettholder, legitimerer og mater en skitten hemmeligholdsindustri som suger penger ut av land i Sør og Nord og ødelegger skattesystemet i hele verden. Å undergrave skattesystemet er neppe den mest langsiktige måten å forvalte vår rikdom på. Vi forventer at politikere med finanspolitikk som sitt felt klarer å tenke med mer dybde og i et lengre perspektiv.
Uforpliktende formuleringer
Det er på grunn av holdningen til politikere som Svein Flåtten at vi fortsatt har skatteparadis. Både ved Oljefondets egne datterselskap, oljefondets investeringer og i de statseide selskapene. Lover, regler og sanksjoner har blitt nedprioritert mot «forventninger», «oppmerksomhet», «råd» og «dialog».
Solberg-regjeringens stortingsmelding om statlig eierskap er full av slike vage honnørord, og politikerne gjentar dem i debatter. Bekjempelsen av skatteparadis blir sett på som et «samfunnsansvar» fra politikernes side. Men hva med det politiske ansvaret?
«Vi har en klar forventning til at det skal være transparens i norske statseide selskaper», sa Gunnar Gundersen fra Høyre på Dagsnytt Atten forrige uke – som om forventninger skulle være nok. Dette språket forstår ikke folk som Rune Bjerke.
Statssekretær under finansminister Kristin Halvorsen, Roger Schjerva, sa i samme debatt at det var «ingen tvil om hva vi mente som eiere» da Finansdepartementet ikke fulgte opp DnBs tilknytning til skatteparadis i 2007.
Han mener også at «Stortinget er bra», og at problemet ligger i «Sør-Europa og hos øystatene». Skatteparadis-problemet er altså ikke noe vi i rike nord trenger å arbeide mot.
Skjerva hopper dermed bukk over Oljefondets eiendomsselskaper i Luxembourg og et mangelfullt norsk regelverk for å kreve åpenhet hos selskapene. I tillegg til det grunnleggende faktum at skatteparadis også er dypt integrert i norsk økonomi, og slett ikke er et problem for noen røverstater her og der.
Full åpenhet må til
I årevis har ATTAC og et bredt norsk sivilsamfunn vist til konkrete løsningsforslag som kan stanse både skatteparadisene og hemmeligholdet. Det enkleste tiltaket å få til er å stille en rekke krav til selskaper som opererer i Norge. Hvor de er registrert, antall ansatte, hvor mye skatt de betaler og hvor de har økonomisk aktivitet. Kort sagt: vi krever åpenhet om hva selskapene holder på med.
Et av åpenhetskravene heter «Land-for-land-rapportering». Under den rødgrønne regjeringen ble arbeidet mot skatteparadis trappet opp, og noen åpenhetskrav ble vedtatt. Men kravene var kun rettet mot selskaper i utvinningsindustrien. Aktivitet i skatteparadis skulle ikke rapporteres på! Daværende finansminister Sigbjørn Johnsen forlot sin post med et halvhjertet arbeid mot skatteparadis bak seg.
I fjor sommer vedtok et enstemmig storting at de ville forbedre den vedtatte kravene i «land-for-land-rapporteringen». Vi krever at selskapenes virksomhet i skatteparadis blir med denne gangen.
Følg debatten: og
Venter på de andre
Unnskyldningene står i kø når Norge skal trappe opp kampen mot skatteparadis. Norske politikere elsker å skylde på internasjonale prosesser. «Først når vi får alle land med, får vi det vi vil», sa Svein Flåtten til NRK denne uka. Byråkratene i Finansdepartementet har selv avfeid tiltak som er foreslått i stortingsmeldinger om skatteparadis. «Avvikende regler» og «solospill» har de kalt det.
De internasjonale prosessene og avtalene Flåtten støtter seg på, er svake. Næringsdepartementet mener at skatteparadis er land som Norge ikke har skatteavtaler med og som ikke er med i OECDs «Global Forum» for skatt og gjennomsiktighet. Problemet er ingen land er definert som skatteparadis med Næringsdepartementets kriterier. Ikke engang Panama.
Vi har altså et Næringsdepartement som mener at det ikke finnes skatteparadis. Avtalene hjalp oss heller ikke å hindre storskala skattesnusk.
Heldigvis øker sinnet mot skatteparadis. Et slagord fra noen år tilbake, da finanskrisen traff Island med full kraft, blir hentet fram igjen på demonstrasjoner, sosiale medier og i pressen: «Helvítis fokking fokk». Islendingene er gode på å protestere mot finansnæringens grådighet.
Med Panama-avsløringene har også nordmenn begynt å miste tålmodigheten. Etter hvert forventer vi at også norske politikere har fått nok.
Se: Debatt i Dagsnytt Atten 6. april
