Politiker, erkjenn din posisjon i klassesamfunnet

Det blir hevdet at venstresida «ikke liker» arbeiderklassen. Hvis det er riktig, er fenomenet tverrpolitisk.

SV-leder Audun Lysbakken og Høyres Torbjørn Røe Isaksen i vandrehallen på Stortinget

«Det er rett og slett ikke så lett å se forskjell på SV-leder Audun Lysbakken og Høyres kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. De går i samme type klær, de snakker omtrent på samme måte, riktignok med ulik dialekt, og begge har et kledelig skjegg, SV-lederens attpåtil mer velpleid», skriver Håvard Syvertsen.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Håvard Syvertsen er spaltist i Ytring, på radio og nett.

Onsdag denne uka hadde SV-politikeren Andreas C. Hasle et innlegg i Aftenposten om det han kalte «Venstresidens kulturkrigere». «Store deler av venstresiden liker ganske enkelt ikke arbeiderklassen», fastslo han.

Kan det stemme? Og i så fall, gjelder det bare venstresida?

Det er vanskelig å få øye på arbeiderklasse-typer i politikken i dag. Det er rett og slett ikke så lett å se forskjell på SV-leder Audun Lysbakken og Høyres kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

De går i samme type klær, de snakker omtrent på samme måte, riktignok med ulik dialekt, og begge har et kledelig skjegg, SV-lederens attpåtil mer velpleid. Det skulle ikke forundre meg om de liker den samme musikken også. Når dette toppes av en AP-leder fra den økonomiske overklassen, er det klart at identifikasjonspunktene blir få for ei kvinne i sekstiårsalderen som legger seg og står opp med vondt i ryggen hver dag, etter å ha jobbet som hjelpepleier på et sykehjem gjennom et langt liv.

Det skulle ikke forundre meg om de liker den samme musikken også.

Politikerne kommer fra en annen klasse, også venstresidas – den klassen som sitter med den politiske makta her til lands, altså middelklassen. Men det betyr ikke at det er likegyldig om vi har ei regjering fra høyresida eller venstresida.

Det er nok å se på hvem som har tjent på skattelettelsene til den blåblå regjeringen, og det er i hvert fall ikke arbeiderklassen. Men det er altså venstresida som «ikke liker» arbeiderklassen. Virkelig?

Likevel, forestillingen om at venstresida ikke liker arbeiderklassen er ikke tatt helt ut av lufta. Den er bare feil formulert, og den omfatter mer enn venstresida.

Det handler om klasse, ikke om side i politikken. For det er jo sånn at vi alle ikke bare lever i kulturen, vi bærer den i oss, og den virker i oss, av og til på måter vi ikke overskuer, også den delen av kulturen som har med klasse å gjøre.

På hvilken måte gjør den det?

La oss si at den nevnte hjelpepleieren var aktiv i SV og ble valgt som delegat til landsmøtet. Der skal det diskuteres helsepolitikk. I diskusjonen møter hun en mannlig delegat som har en høy stilling i et av helseforetakene, som det kalles nå. De går til debatten med hver sine forutsetninger, men hjelpepleierens praktiske erfaring er faktisk viktig for utformingen av en god politikk. Fyren som jobber i helseforetaket behersker selvfølgelig et helt annet språk for fagfeltet enn hjelpepleieren.

I en ideell verden ville de språkene vært likestilte, hjelpepleieren ville ikke kjent på noen slags utilstrekkelighet i møte med den taleføre byråkraten, men så ideell er ikke verden.

La oss si at byråkraten løfter et øyenbryn av hjelpepleierens måte å argumentere på. Hva som får ham til å gjøre det, veit verken vi eller hjelpepleieren, men det blir åpenbart at det er han som behersker språket og kodene på denne arenaen.

Kanskje han er ubetenksom, eller kanskje han helt bevisst vil jekke ned hjelpepleieren.

Kanskje han er ubetenksom, eller kanskje han helt bevisst vil jekke ned hjelpepleieren. Uansett, resultatet er det samme. Hjelpepleieren får selvfølgelig med seg det hevede øyenbrynet, og det gjør ikke stemmen støere eller argumentasjonen mer kraftfull, helt uavhengig av innholdet i det hun sier. Når hun går ned fra talerstolen er det med en uggen følelse.

Sånn viser klassesamfunnet seg helt konkret i politikken. Det betyr ikke at byråkraten forakter arbeiderklassen, men han er en del av kulturen, og i politikken er det middelklassekulturen som er rådende.

Hjelpepleieren ville med all sannsynlighet opplevd det samme på landsmøtet i Høyre, men kanskje ikke i Frp. Sørgelig nok, siden regjeringen Frp sitter i har gitt henne ti kroner dagen i skattelette, mens de rikeste blant oss har fått 1600 kroner dagen.

Så hvordan løser venstresida dette? Nyrekruttering er jo ikke gjort på et kvarter. Men politikere på venstresida må nok skjønne sin egen posisjon i klassesamfunnet og at folk ikke bare hører et politisk budskap når de snakker, de ser også hvor de snakker fra, nemlig den privilegerte middelklassen.

Så må det vel være jobben deres å få det politiske budskapet til å overdøve middelklassespråket de snakker med.

HØR Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.

Last ned podkast fra nrk.no eller iTunes.