Hopp til innhold
Kronikk

Politiets utfordringer

På toppen preges politiet av mye styring og lite ledelse. I bunn ser vi forebygging som må vike og oppbemanning som ender i null. Vi må ikke allerede nå glemme 22. juli-kommisjonens rapport.

Politiet og polimann med radio

Øremerking av midler til noe, medfører at politimesteren må nedprioritere noe annet. Det går gjerne utover det man ikke har måltall på, som kvalitet og forebygging, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsbilde.

Foto: Holm, Morten / SCANPIX

Politiets Fellesforbund har i lang tid påpekt behovet for en kraftig oppbemanning av norsk politi. Vi har sågar stilt krav om at alle som uteksamineres fra Politihøgskolen burde ha jobbgaranti. Samtidig har vi også bedt om mindre politisk styring og pekt på de uheldige konsekvensene det ofte fører med seg.

For det har etter hvert blitt mange politiske føringer som griper inn i distriktenes budsjetter, og sammen med en stadig mer overgripende målstyring innskrenker dette muligheten for god lokal ledelse. Det som faglig begrunnet har høy prioritet for politiet, kommer da etter de politisk besluttede prioriteringene på listen hos politimestrene.

Øremerkede midler

I årets budsjett ligger det inne en vesentlig oppbemanning av politiet. Hele 350 politistillinger får etaten gjennom øremerkede midler. Av disse har Oslo politidistrikt fått 67 stillinger. Det er veldig bra! Det viser en politisk ledelse som gjør alvor av vårt omforente mål om at Norge skal opp på to tjenestemenn/kvinner per tusen innbyggere innen 2020. Den forrige regjeringen har lagt til rette for dette løftet gjennom en betydelig økning i opptakene til Politihøgskolen, og man kan ikke annet enn å rose sittende regjering for å videreføre prosjektet når de nå viser handlekraft og tvinger grunnbemanningen opp.

Paradokset er at vi som fagforening på mange måter har vært med på å tvinge frem denne øremerkingen.

Eirik B. Wilmann

Paradokset vårt nå er at vi som fagforening på mange måter har vært med på å tvinge frem denne øremerkingen som gir de 350 nye stillingene, og den medfører da også noen uheldige konsekvenser. Som flere politidistrikter og lokallagsledere i Politiets Fellesforbund har vært ute og påpekt gjennom vinter og vår, medfører øremerkingene, sammen med andre politiske føringer, til dels alvorlige kutt i de generelle driftsmidlene. Vi kjenner på disse utfordringene også i Oslo. Særlig to utviklingstrekk bekymrer oss som ansvarlig fagforening.

1. Sivile ut, nyutdannede betjenter inn

For det første har den sterke styringen nå fremtvunget et kutt i sivile stillinger. De politisivile er med på å tilrettelegge slik at politiet kan fokusere på det arbeidet bare de har kompetanse til å utføre. De sivile tilfører også etaten sårt tiltrengt kompetanse på en mengde områder, og denne kompetansemiksen i etaten trenger det moderne samfunnet.

Godt motiverte sivilt ansatte vil bli erstattet av unge, nyutdannede politibetjenter som egentlig vil ut og kjøre politibil.

Eirik B. Wilmann

Det som nå er i ferd med å skje er, litt flåsete sagt, at godt motiverte sivilt ansatte spesialisert innen deler av straffesakskjeden vil bli erstattet av unge, nyutdannede politibetjenter som egentlig vil ut og kjøre politibil. Vil dette føre til en reell styrking av politiet? Neppe. Legger vi til grunn at politibetjentene er topp motiverte for disse sivile oppgavene, er dette i beste fall et nullsumspill.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

2. Forebygging må vike

For det andre medfører det at politimesteren nødvendigvis må nedprioritere noe. Det vi har sett så langt er at det gjerne går utover det man ikke har måltall på, som kvalitet og forebygging. La meg ta et eksempel fra Manglerud politistasjon, som gjennom mange år har levert solid forebygging opp mot barn og ungdom. Fra første april i år måtte de i stor grad kutte ut forebygging på fredag og lørdag kveld, fordi det fra politisk hold kreves en styrking av den ordinære ordenstjenesten i helg. I trange budsjettider måtte da noe forebygging vike. Uansett hvilke fagpersoner jeg snakker med på Manglerud er tilbakemeldingen unison: fredag og lørdag kveld er kjernetid for forebygging opp mot barn og ungdom!

I samarbeid med Bymiljøetaten, ungdomsklubber, barnevern, Natteravner og andre er ofte politiet tungen på vektskålen i forhold til unge borgere i en krevende fase av livet. Dersom det går bra med dem, forblir de et par setninger i politiloggen og vokser opp som veltilpassede skattebetalere. De skjebnene som faller utenom blir ofte stående som store samfunnskostnader i form av mer politiarbeid, sosialstønad og utrygghet for sine omgivelser. Den kompetansen og de fagmiljøene vi nå bygger ned i løpet av kort tid, kan ta lang tid å bygge opp igjen. Det er det viktig å tenke nøye over.

LES OGSÅ: «Vi må tenke på helheten» (5. februar) av Kristin Aga

Mye styring og lite ledelse

Jeg håper våre folkevalgte tar med seg disse perspektivene inn i prosessene med både budsjett og politianalyse, som begge begynner for alvor over sommeren. Det handler nemlig ikke bare om kroner og øre, men også om innretning. Det handler om Politidirektoratet og departementets rolle og lederstil, og dermed hvilket politi vi får ut i andre enden.

Styringen vokser tilsynelatende i takt med den stadig økende størrelsen på direktoratet.

Eirik B. Wilmann

Fagforeningen ser utfordringene politiledelsen og politikerne står ovenfor. Vi skjønner at perspektivet og ansvaret er ulikt på topp og i bunn. Vi erkjenner også en del av ansvaret når vi krever noe og faktisk langt på vei får det igjennom, som i tilfellet kravet vårt om jobbgaranti. Slik direktoratet fungerer i dag, opplever vi imidlertid mye styring og lite ledelse. Dette er gammeldags. Og styringen vokser tilsynelatende i takt med den stadig økende størrelsen på direktoratet. Vårt svært viktige samfunnsoppdrag har et skrikende behov for tydelig ledelse og politimestere som opplever tillit og handlingsrom, ikke byråkratisk styring og revisjon.

Vi må ikke allerede nå glemme 22. juli-kommisjonens rapport og hvordan den fastslo at vi har utfordringer innen ledelse og kultur.

Det er disse utfordringene jeg nå peker på. Denne debatten er viktig og jeg kunne ønsket meg et større samfunnsengasjement omkring det. For vi ønsker alle det samme: et trygt og godt land å bo i. Verre er det ikke.